ANMELDELSE: Marsha - A Girl Who Does Bad Things, Arcola Theatre ✭✭✭

Marsha – Jenta som gjør slemme ting

Arcola Studios 2

13.08.15

3 stjerner

Idet vi ankommer denne siste forestillingen under Grimeborn-festivalen, får vi utdelt en maske med et bilde av et enkelt tegnet jenteansikt. Vi blir bedt om å ha den på oss under forestillingen, og om å si «Hei til Marsha» dersom hun nærmer seg oss. Inne i teatersalen sitter det allerede flere skuespillere spredt i setene med forskjellige masker, og bakveggen er dekket av identiske, naive portretter av den samme lille jenta. Skuespilleren som forestiller henne sitter med ryggen til oss og fargelegger travelt med fargestifter. Er vi vitne til en enkel skildring av barndommen, en jenteversjon av Adrian Mole, eller noe helt annet?

Lyset dempes, maskene tas på, og Marsha (Tilly Gaunt) ruller ut en kunstgressplen. Hun presenterer seg med en landlig dialekt, og det som følger den neste halvtimen er en serie fortellende møter i en idealisert – nesten tegneserieaktig – landsby. Først møter vi butikkeieren fru Hoare (Victoria Gray), deretter den gretne bonden herr MadDonald (Jessica Gillingwater), så moren Susan (Kerri-Lynne Dietz) som nekter Tilly å komme for nær babyen i barnevognen, og til slutt Susan, ektemannen Jonny (Sarah Baillie) og fru Hoare, idet paret skal på ferie og overlater barnet i fru Hoares varetekt. Gjennom store deler av handlingen sitter en enhjørning – eller rettere sagt en skuespiller (Rachel Baynton) i hvit drakt og et vennlig enhjørninghode – rolig på den ene siden av scenen, som om den våker over Tillys trygghet.

Men alt er ikke som det ser ut til i denne bevisst banale og naive idyllen. En rekke distanserende effekter er til stede fra start. Bare Marsha snakker – alle de hun møter synger i en form for forsterket resitativ som til tider grenser mot arioso, uten å noen gang utvikle seg til fulle melodier. Et lydspor i bakgrunnen gir passende lyder til hver episode, og en serie visuelle projeksjoner, i samme faux-naif-stil som bakveggen, gir bokstavelige forklaringer på handlingen som utspiller seg gjennom tale og sang. Til slutt fungerer maskene som en omvending av mønsteret fra gresk teater – i stedet for å fortelle oss om karakterenes sanne natur, gir de Marsha et bilde av en verden som er formet totalt i hennes eget bilde.

Det begynner å slå sprekker i denne perfekte verdenen. Herr MadDonald er definitivt ikke den muntre «Gubben McDonald» vi kjenner fra barnesangene, enhjørningen er kanskje død, Susan frykter at Tilly har en sykelig interesse for spedbarnet hennes, og fru Hoare kan ha fått barn til å forsvinne. Gradvis svekkes tilliten vår til hva vi skal tro på. Hvor finnes den pålitelige fortelleren? Skjuler alle i stykket (og dermed i livet) seg bare bak den samme typen masker som vi selv har på oss?

Tonen mørkner betraktelig i løpet av de siste tjue minuttene. I mørket endrer de andre karakterene plutselig karakter og avslører sin frykt for Marsha som en ondsinnet skikkelse, snarere enn en uskyldig sjel. Når lyset kommer på igjen, har Marsha endret seg fysisk, og resten av forestillingen blir vi invitert til å tenke nytt om alt vi har sett hittil. Var første del en projeksjon, en fantasi eller et rotete minne? Er Marsha fri, eller innesperret som følge av en forbrytelse? Er noen av holdepunktene i historien det de utga seg for å være? Og hvis ikke, kan alt vi vet trekkes i tvil uten noen endelig løsning? Hvilket «budskap» skal vi sitte igjen med etter forestillingen?

Dette er dype vann å vasse i. Akkurat som Marsha forteller om en episode der hun svømmer fredelig i en innsjø før været og fiskene rundt henne blir truende, befinner publikum seg i en tilstand av forvirring mot slutten. Vi applauderte en glimrende hovedrolleprestasjon uten å vite helt hva annet vi applauderte for. Feedback-skjemaet vi fikk med oss antydet også at dette i høy grad er et «arbeid under utvikling» som ennå ikke har funnet sin endelige form, og som muligens trenger mer tid i verkstedet før det vises for et publikum.

Det er likevel ingen tvil om at denne timelange forestillingen fikk oss til å tenke grundig over viktige temaer i samtidsopera, både tekniske og filosofiske. Først og fremst er det spørsmålet om dette i det hele tatt er en opera, og hva opera betyr i dag. Karakterene som synger til Marsha høres ut som om de har rømt fra Brittens Peter Grimes eller Turn of the Screw. Den seremonielle, melismatiske sangen uten akkompagnement hinter om en undertone av noe nifst og uspesifisert last bak den tilsynelatende idylliske fasaden. Men vi snakker her mer om et lydspor enn et partitur – en forsterkning av stemning som i filmmusikk, snarere enn den nødvendige overgangen fra ord til musikk som for meg er essensiell i enhver definisjon av opera og musikalsk teater. Foreløpig snakker vi om en «historie med musikk». Videre er det spørsmålet om mening. Regissør Martin Constantine og forfatter Alan Harris presenterer kvelden som en meditasjon over skjønnhet og uskyld, med et hint om at vi altfor lett dømmer de samfunnet definerer som stygge eller skyldige. Samtidig kan skjønnhet og sannhet finnes på uventede steder, kanskje spesielt i de fragmenterte perspektivene til psykisk syke eller funksjonshemmede. Dette er viktig og utfordrende arbeid – nettopp det terrenget samtidsopera bør utforske. Men det er ikke klart for meg om Marsha i sin nåværende form er tilstrekkelig tredimensjonal til å ta oss med hele veien. De distanserende effektene, så smarte de enn er, etterlater produktet litt for flatt – bokstavelig talt som et maskespill. For å virkelig tenke over disse vanskelige temaene må vi føle dem også. Det dynamiske, forvandlende øyeblikket er teaterets unike bidrag og rettferdiggjøringen for å bringe alle kunstformer sammen i opera – det Wagner kalte et «allkunstverk». Til syvende og sist hadde ikke karakterene nok dybde eller detaljer til at vi brydde oss nok om Marsha og hennes historie som en fortelling, snarere enn som et konsept.

Selv om dette er en utfordrende kveld i teateret i ordets beste forstand, fremstår verket som uferdig. Det inviterer til videre refleksjon og bearbeidelse fra de dyktige utøverne og de svært reflekterte skaperne bak.

Finn ut mer om Grimeborn Opera Festival på Arcola Theatre