ANMELDELSE: Not A Game For Boys, King's Head Theatre ✭✭✭✭

Bobby Davro som Eric og Oliver Joel som Tony i Not A Game For Boys. Foto: Lia Waber Not A Game For Boys

King's Head Theatre

12. juni 2015

4 stjerner

Sportsfilmer og teaterstykker er de rigeur for tiden, men svært få har utforsket den tilsynelatende søvnige bordtennisverdenen. The Kingu2019s Head i Islington, et av Londons eldste pub-teatre, har endret på det med god hjelp fra den tidligere Eastenders-skuespilleren og komikeren Bobby Davro.

Han spiller i en nyoppsetning av Simon Blocks Not a Game for Boys, stykket som bidro til å starte Blocks karriere på midten av 90-tallet. Det er historien om tre drosjesjåfører som søker tilflukt fra sine problemfylte liv i en lokal bordtennisliga. Her står de overfor sitt livs viktigste kamp og trusselen om nedrykk. Rivalisering og splid splitter imidlertid gruppen raskt, og det virkelige spillet flytter seg bort fra bordet idet laget kjemper mot sine indre demoner.

Lagkaptein Eric (Davro) sliter med ekteskapet og hjemmelivet, Oscar (Alan Drake) er preget av ensomhet, og den gifte Tony (Oliver Joel) har tatt med seg en ung dame u00abopp til Aldwychu00bb, til kona sin store avsky. Disse bekymringene settes på spissen av det brå dødsfallet til u00abFat Dereku00bb, en universelt avskydd bråkebøtte som nylig døde ved bordtennisbordet. Oscar blir sittende og lure på om livet har mer å by på enn en ukentlig treningsøkt, og begynner å stille spørsmål ved sitt engasjement for sporten.

Disse underhistoriene vekkes til live med et vittig og livlig (om enn ekstremt bannefylt) manus, som fanger perfekt den kvasse og brutale verbale knivingen man ofte finner i idrettsklubber for menn. Dialogen og den intime regien har en eim av Pinter over seg; store deler av stykket foregikk mens én spiller var ute og spilte sin u00abkampu00bb, noe som ga en serie duologer som tydelig viste spenningene som utspilte seg. Gresset var virkelig grønnere på den andre siden for bordtennistrioen, der de så misunnelig på hverandres livsstil; for eksempel Oscars ungkarsliv (eller ensomhet) stilt opp mot Erics ulykkelige ekteskap (eller hjemlige lykke). Stykkets underliggende temaer om lojalitet, forpliktelse og vennskap blir alle utforsket og testet på en reflektert og balansert måte.

Davro er glimrende som den sexistiske, bitre kapteinen fra helvete, Eric. Dette er en mann som behandler hver kamp som om det var en VM-finale, og som strutter av stolthet over kvaliteten på kjeksene han serverer lagkameratene sine. Davro fanger virkelig tragedien i karakteren og hans jakt på eskapisme, spesielt i scenen der Eric innrømmer at de 45 minuttene i uken ved bordet er den eneste gangen i livet han føler seg ordentlig lykkelig. Komikeren har tydeligvis ikke mistet sin komiske timing, men dybden og følelsene i prestasjonen hans her vil nok overraske både fans og kritikere.

De to andre skuespillerne var like solide og leverte sterke prestasjoner. Alan Drake var utmerket som den rasjonelle og samvittighetsfulle Oscar, hvis ungkarsimage skjuler en dypere melankoli og ulykkelighet. En lang og emosjonell monolog om ensomhetens natur ble vakkert fremført og tok mange i publikum på sengen. Tony, den yngste i gruppen, spilles også med gutteaktig entusiasme av den dyktige Oliver Joel. Karakterene er alle engasjerende og velskrevne; en fin detalj der spillestilene deres ble beskrevet som u00abblockeru00bb, u00abpusheru00bb og u00abhitteru00bb fremhevet de kontrastfylte personlighetene Block har skapt for oss.

Dette er det første stykket jeg har vært borti som tilbyr et eksemplar av manuset sammen med det vanlige programmet. Dette var et veldig velkomment påfunn, selv om det avslørte i reginotatene at karakteren Oscar egentlig skulle være i begynnelsen av femtiårene. Med mindre Alan Drake har et eksepsjonelt skjønnhetsregime og er eldre enn han ser ut, kom denne følelsen av alder aldri helt frem, hverken i utseende eller tolkning. Manuset var også nyttig for å sjekke om Davros eneste feiltrinn i løpet av kvelden (et veldig bokstavelig et) var en del av teksten u2013 det var det ikke!

Regissør Jason Lawsons iscenesettelse var utmerket, og ensemblet ga alt i sine prestasjoner med svært energisk bevegelse og plassering på scenen. Dette var spesielt imponerende med tanke på at temperaturen i lokalet minnet om en liten badstue. Selv om det åpenbart ikke var skuespillernes eller produksjonens feil, var det veldig ubehagelig, og publikum led merkbart mot slutten. Fiona Martins scenografi var minimalistisk, men effektiv, og forsterket det lurvete og dystre preget som ofte følger med amatørsportens lokaler.

Da jeg fortalte venner at jeg skulle tilbringe fredagskvelden med å se Bobby Davro spille bordtennis, var det ikke rart om de trodde jeg hadde vært på flaska igjen. Men Not A Game for Boys var en fantastisk kveld ute, med strålende prestasjoner og et genialt manus u2013 absolutt verdt å lage litt støy for!

Not A Game For Boys spilles på The King's Head Theatre frem til 5. juli 2015