ANMELDELSE: Preludes, Southwark Playhouse ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Dave Malloys Preludes, som nå spilles ved Southwark Playhouse.

Keith Ramsay i Preludes. Foto: Scott Rylander Preludes Southwark Playhouse

11. september 2019

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Etter den katastrofale premieren på hans første symfoni, opplevde den russiske komponisten Sergej Rachmaninov som kjent tre år med skrivesperre. Hans vei ut av mørket var et kurs i hypnotisme og psykoterapi hos den ekstraordinære dr. Dahl.  Etter flere måneder med daglige sesjoner ble han frigjort fra lammende selvviltvile og frykt for å mislykkes, noe som gjorde at han kunne vende tilbake til livet – og evig berømmelse – som skaperen av sin andre klaverkonsert, sannsynligvis hans mest populære verk.  Den ble også lydsporet til filmen «Kort møte» og utallige andre kjærlighetshistorier siden den gang.  Dette er en fantastisk fortelling om hvordan kunst og terapi overvinner emosjonell motgang.  Men hvis du forventer en slags «On A Clear Day You Can See Forever» blandet med vodka og sobelpels, da vil du – i likhet med de som begir seg inn i de dype skoger – få deg en stor overraskelse.

Keith Ramsay og Georgia Louise. Foto: Scott Rylander

Dave Malloy, den bemerkelsesverdige og helt uforlignelige amerikanske skaperen av ny musikalteater («Natasha, Pierre and the Great Comet of 1812», «Ghost Quartet» og andre prisvinnende forestillinger), har rettet blikket mot denne historien som en ekte auteur.  Han skriver bok, tekst, musikk og orkestrering, og filtrerer karakterenes opplevelser gjennom sitt eget liv og sin egen tid for å skape noe fullstendig nytt og annerledes.  I denne britiske premieren på det alltid driftige Southwark Playhouse, har han i Alex Sutton funnet en regissør med intelligens, teatralsk teft og fremfor alt det personlige engasjementet som kreves for å realisere hans visjon.  Danielle Tarento produserer, og det kreative teamet og ensemblet som er samlet for denne banebrytende begivenheten er av ypperste klasse.

Keith Ramsay, Georgia Louise og Rebecca Caine. Foto: Scott Rylander

Først og fremst inneholder programmet et essay der Sutton avslører sin holdning til prosjektet og teater generelt: «Hva er det til for?  Hva er poenget?  Er det bare underholdning?  Er det for anerkjennelse?  Er det for ære?  Er det for berømmelse?  Er det for aksept?»  Mange flere spørsmål følger.  Så kommer vi til retningen han har valgt for denne oppsetningen: «I stedet for en tradisjonell musikal som skriker 'SE PÅ MEG!', eller et stykke som sier 'Tenk på meg', sier denne forestillingen: 'Ro ned, lytt, vær stille, tenk, skap, lag, aksepter hvem du er, og til slutt vil du kunne navigere i denne verdenen.'»  Med disse tankene i bakhodet er du klar til å tre inn i det store rommet for å møte en forestilling ulik noe du sannsynligvis har hørt eller sett før.

Rebecca Browers scenografi (med amfi på to sider av kvadratet) er en lav, svart plattform med et svart flygel. Den flankeres av to miksepulter (for den sortkledde kapellmesteren Jordan Li-Smith og hans assistent Billy Bullivant) og rammes inn av syltynne, konsentriske romber av lys som glimtvis blinker og gløder i hvitt, blått og rødt mot det omkringliggende mørket (lysdesign: Christopher Nairne).  På motsatt side, øverst i auditoriet, styrer lyddesigner Andrew Johnson lyden.  Fra det aller første drønnet av dype elektroniske vibrasjoner som slår gjennom ørene våre, kombinert med perfekt synkroniserte krusninger gjennom lysribbene på scenen, fanges vi av dette teknologiske kunstnerskapet.  Malloy er en mester i elektronisk dansemusikk (EDM) og bruker det, sammen med mange andre impulser – inkludert referanser jeg mener å kjenne igjen fra komponister som Dallapiccola – til å forvandle musikken til den senromantiske Rachmaninov til moderne lydbilder.

Keith Ramsay, Georgia Louise. Foto: Scott Rylander

Inn i teknologien må selvfølgelig tonene fra flygelet flyte, hovedsakelig fremført av konsertversjonen av Rachmaninov, her portrettert av en stødig og ulastelig Tom Noyes.  Han bærer kjole og hvitt (Brower står også for kostymene, og blander – akkurat som den moderne konsertscenen gjør i dag – det historiske med det moderne).  Hans rolle er stum, bortsett fra lydene han tryller frem fra instrumentet sitt, som for øvrig er fremragende, men han er også en dyktig skuespiller som er vel så veltalende med kropp og holdning (treffsikkert og levende koreografert av Ste Clough).  Den «andre» Rach, han som i starten sitter febrilsk og engstelig på en salongstol i russisk empirestil, er hans rake motsetning.  Keith Ramsays lurvete kunstner i svart regnfrakk, med Liza Minnelli-øyne og Lilian Gish-munn, er den delikate, skjøre animaen til den andres strenge, kraftfulle animus.  I møte med Rebecca Caines Nikolai Dahl – like fattet, men så mye mer selvsikker og kontrollert i sin kjønnsnøytrale casting (sittende på en moderne kopi av en Bauhaus-stol, kledd i den elegant uformelle stilen til en moderne terapeut) – går vi inn i en langvarig dialog mellom komponisten og hans uoppnåelige andre halvdel: kunsten hans.  Hele stykket dramatiserer prosessene der disse to trer i dialog med hverandre, og til slutt finner en måte å eksistere i samme univers på.

Norton James, Steven Serlin og Georgia Louise. Foto: Scott Rylander

Så, jeg tror vi har slått fast at dette er alt annet enn en «tradisjonell» musikal?  Bra.  Det som følger over de neste to timene er et hovedsakelig gjennomkomponert dypdykk i det kreative sinnet og hvordan det håndterer dysfunksjon.  Underveis støter vi på den ene overraskelsen etter den andre, der alle forventninger blir elegant snudd på hodet.  Det begynner med en langvarig stillhet.  Rach og Dahl stirrer hverandre ut.  Til slutt, når tomrommet mellom dem nesten blir uutholdelig, begynner Caine sin utspørring – og da ledes tankene ikke til noen annen musikal, men snarere til Sarah Kanes «4.48 Psykose».  Dahl snakker nemlig med amerikansk aksent, og når Rach svarer, gjør han det samme.  Og da forstår vi det: de er i Malloys (og vårt) her og nå.  Dette er et stykke som handler like mye om ham, og oss, som det handler om dem.  Vi observerer ikke bare Rachmaninov; vi ser Malloy i arbeid, og gjennom ham ser vi oss selv.  Publikum synker inn i en forent og totalt uavbrutt refleksjon over det de ser og hører.  Og selv om lysene kanskje tennes i midtgangen, og skuespillere går opp og ned eller sitter rett ved siden av oss, føler vi oss aldri annet enn fullstendig hypnotisert av deres teatralske magi.  Trygge, rolige og med tankene i fri flyt, opplever vi nøyaktig den samme bemerkelsesverdige reisen inn i oss selv som komponisten av «Symfoniske danser» eller skaperen av dette merkelige, nye amerikanske musikkteateret.

Tom Noyes og Keith Ramsay. Foto: Scott Rylander

Så lenge du er klar for en slik reise – og det overveldende flertallet av publikum ser ut til å være det – vil dette bli en utrolig og fantastisk opplevelse.  Likevel kan enkelte finne det for mye; slik selvgranskning kan være krevende og kanskje for urovekkende.  Da er det ikke noe for dem.  Noen få forlot salen i pausen.  Men vi andre satt som fjetret, årvåkne og engasjerte, mens vi lente oss fremover for å få med oss hver detalj i dette kraftfulle dramaet.  Stephen Sondheim har påpekt at forsterket lyd har ført til at publikum i musikkteater har sluttet å lytte. Vel, dette er en forestilling der den eksepsjonelle balansen mellom det majestetiske flygelet, de menneskelige stemmene og de elektroniske lydene kun kan oppnås gjennom briljant lyddesign.  Slik sett er den også veldig typisk for vår tid, der vi stadig møter digitalt modulert lyd.  Publikum lager bare lyd to ganger: applaus etter første akt, og igjen ved slutten av forestillingen.  Det er det hele.  Mye av forestillingen er faktisk veldig humoristisk, men hvis du ler av humoren, hører du det nesten ikke selv – det føles mer som en drøm.

Underveis får vi høre mye mer av Rachmaninovs verker, filtrert gjennom dette teamets fantasi.  Georgia Louise (som nylig spilte hovedrollen i «Mamma Mia!» og oser av West End-karisma) spiller Rachs forlovede, Natalya, og svever eterisk gjennom hans «Vokalise» mens hun gir pianotimer.  En energisk Norton James er passende operatisk og storslått som Rachs beste venn, Sjaljapin. På et tidspunkt boltrer han seg på scenen i en flammende rød kappe og motorsykkelutstyr, som Gounods Mefistofeles.  Vi får også se Steven Serlin som en formidabel «Mester», som dukker opp som alt fra en dritings Anton Tsjekhov til en gretten Leo Tolstoj og til og med tsar Nikolaj II, sistnevnte spilt som en skummel gangsterboss fra New York.  Når ensemblet er samlet, gir de oss musikalske riff med en hypnotisk kraft over verk som den første symfonien og den hjemsøkende «Vesper».  Men dette blir aldri en tradisjonell operette. Takk og lov.

Caines stålaktige ro som Dahl virker alltid å holde forestillingen på det rette intellektuelle og kunstneriske sporet. Hun synger ikke på langt nær så mye som de andre, men hennes «Hypnosis» mot slutten av andre akt er verdt ventetiden: et sublimt stykke musikkteater levert av en av de beste i bransjen (hun skapte rollen som Cosette i «Les Misérables»), og en strålende kulminasjon for hele forestillingen.  Men til syvende og sist tilhører dette stykket Noyes og Ramsay, hvis utrettelige prestasjoner driver oss gjennom denne uforglemmelige reisen.  Spesielt Ramsay presser seg til bristepunktet i sin tolkning av Rachmaninovs ytterligheter, i en gripende fremstilling av turbulente, uforståelige følelser.  Det er en vill og farlig legemliggjøring av det mørket som Rachmaninov forsøker å lyse opp med musikken sin.

Til slutt, hva sitter man igjen med?  Vel, jeg var glad jeg allerede hadde bestilt billetter for å se alt på nytt, for det var alt jeg ville.  Når noe er så formidabelt, vil man bare ha mer!  Og enda en god nyhet: Dave Malloys «Ghost Quartet» får også sin britiske premiere på det nye Boulevard Theatre i Soho fra 24. oktober.  Han har ankommet!