ANMELDELSE: Seasons Of Larson, Apollo Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Seasons Of Larson. Foto: Claire Bilyard Seasons Of Larson

Lyric Theatre

25. januar 2016

4 stjerner

Hva er egentlig poenget med en engangskonsert som Seasons of Larson? Uten kontekst, karakterer eller konsekvenser, hvordan vil verkene til den legendariske Broadway-komponisten oversettes til scenen? Kan man i det hele tatt håpe på at det vil resonnere her, på denne uvanlig varme januarkvelden, i et West End-teater med sangere foran mikrofonstativer... kan det vel?

Det er sant. Der man sitter i salen på Lyric Theatre, nøyaktig 20 år etter Jonathan Larsons død, føler man seg unektelig langt unna den sveltende kunstnerens liv i Amerika «ved slutten av årtusenet». Likevel klarte publikum å unnslippe disse rammene takket være Adrian Gees subtile scenografi, Grant Murphys regi-detaljer og det kraftfulle bandet ledet av kapellmester Gareth Bretherton (som i tillegg til alt annet er en glimrende danser).

Ensemblet – bestående av Anton Stephans, Noel Sullivan, Debbie Kurup, Krysten Cummings og Damien Flood – ga seg i kast med Larsons mest ikoniske sanger (Seasons of Love, What You Own, Louder Than Words), samtidig som de blåste liv i mer ukjente perler som Break Out The Booze og Open Road. Musikken ble flettet sammen med personlige og gripende refleksjoner fra de medvirkende om hvordan komponisten hadde påvirket dem. De tok et stødig grep om Larsons tekster og de stigende rockemelodiene – hvert ord og hvert slag oste av harme og nødvendighet. Tekstene hans bærer på budskap som ikke lar seg svelge passivt, og fanger en følelse av hastverk som er karakteristisk for et liv tapt så altfor tidlig. Sullivan (kjent fra Dirty Rotten Scoundrels, Rock of Ages, Priscilla Queen Of The Desert og We Will Rock You) gjorde særlig inntrykk ved å fremføre ordene som om de var hans siste, og tilførte både hjerte og energi til både kjente og mindre kjente nummer. Konserten er delt inn i fire seksjoner – årstidene i Larsons liv – og tok for alvor fyr med Cummings’ og Kurups tolkning av Take Me Or Leave Me fra Rent. Dette er musikalen Larson er mest kjent for, og som han posthumt mottok Pulitzer-prisen for drama og Tony-prisen for beste musikal for i 1996. Disse kvinnene viste en sjelden spilleglede som man bare ser når en sang sitter i selve ryggmargen til artisten. Det samme kan sies om Cummings’ (som spilte Mimi i Rent i West End og på turné) erfarne og herlig frenetiske versjon av Out Tonight. Den ekte rockestjernen Flood, som spilte Roger i Rent både i West End og på turné, var på hjemmebane i What You Own og One Song Glory – sistnevnte sunget med en enorm følelse av ærbødighet og nostalgi. Det er ingen tvil om at denne sangen alltid vil bety mye for ham, i likhet med hans talentfulle datter, Scarlett Silver, som gjorde sin West End-debut med Larsons Destination Sky.

Krysten Cummings i Seasons Of Larson. Foto: Claire Bilyard Kveldens vokalprestasjon går likevel utvilsomt til Kurup, som definitivt «levde i Amerika ved slutten av årtusenet» da hun spilte Mimi i både kanadiske, London- og Broadway-oppsetninger av Rent. Kurup sang Come To Your Senses fra Tick Tick Boom og Without You fra Rent som om Larson hadde skrevet dem kun for henne; hun kjærtegnet tekstene og traff hver eneste av de krevende høye tonene perfekt. Kvelden ble avsluttet med en stående ovasjon etter Stephans’ tolkning av I’ll Cover You Reprise fra Rent – et virkelig gripende øyeblikk med himmelsk støtte fra et kor bestående av studenter fra The London School of Musical Theatre.   Fordi Larson døde uventet samme dag som den første prøveforestillingen av Rent Off-Broadway, har det blitt sagt at han uvitende skrev sin egen minnestund. Det knuste ensemblet den kvelden for tjue år siden valgte å gå på scenen for å synge musikken hans og gjøre ham stolt. Tragedien ligger i at han aldri fikk se hvilken innvirkning arbeidet hans ville få – ikke bare som noter og ord på et papir, men som et budskap til menneskeheten som nå føres videre gjennom Jonathan Larson Foundation.

Som det ofte er med slike engangskonserter, var det enkelte ukomfortable øyeblikk: en og annen overambisiøs tone eller glemte tekstlinjer, og et par litt klossete interaksjoner med publikum hvor artistene kanskje «følte det» litt mer enn salen gjorde. Men alt er tilgitt, fordi arrangementets formål ble oppfylt.

Så, tilbake til mitt tidligere spørsmål – hva er poenget med en konsert som Seasons of Larson? Vel, de medvirkende og det kreative teamet gjorde det krystallklart ved å ikke bare vise tidløsheten i Larsons arbeid, men ved å mane frem igjen hans presserende rop om endring og reform. Konserten minnet publikum om at selv om Larson ble revet bort så altfor ung, lever musikken og ånden hans videre. Og verdien av å gjenopplive dette, om enn bare for en kort kveld, er uvurderlig.