ANMELDELSE: Solaris, Lyric Hammersmith ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Solaris, som nå spilles på Lyric Hammersmith.

Jade Ogugua, Polly Frame, Keegan Joyce og Fode Simbo i Solaris. Foto: Mihaela Bodlovic Solaris

Lyric Theatre, Hammersmith

14. oktober 2019

4 stjerner

Bestill billetter

'Det er en gåte, innpakket i et mysterium, inne i en enigmna', sa Churchill om Russland. Han kunne like gjerne ha tenkt på denne merkelige science fiction-historien av den polske forfatteren Stanisław Lem, født i Lviv med jødisk opphav. Historien slo igjennom internasjonalt under tøværet etter Stalin i 1961, og ble filmatisert så minneverdig av Andrej Tarkovskij ni år senere. På slutten av 1970-tallet ble filmen – hyllet som en av de beste i sin sjanger noensinne – vist på BBC, og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Når jeg nå ser Soderbergh-nyinnspillingen fra 2002 og denne strålende scenetilpasningen av dramatiker David Greig og regissør Matthew Lutton, er det slående å se hvor dypt Tarkovskijs versjon av fortellingen har brent seg fast i minnet mitt.

Fode Simbo og Polly Frame. Foto: Mihaela Bodlovic

Alt dette er relevant fordi fortellingen fremfor alt er en meditasjon over erindringens natur og dens makt over oss. Som mange agnostikere eller ateister før ham, er Lem besatt av det uutsigelige og mystikken. Faktisk kan denne historien om personlig kjærlighet og pine på en romstasjon i bane rundt en eksotisk, havdekket planet, tolkes som en metafor for religionens rolle (altså kristendommen) i Østblokken, og mye annet i tillegg: vitenskap mot lidenskap, forholdet mellom menneske og natur, fri vilje mot skjebne, selvets natur, og mer til...

Keegan Joyce. Foto: Mihaela Bodlovic

I Hyemi Shins scenografi og kostymedesign er det mange likhetstrekk med filmen: et langstrakt, opplyst spillefelt i 'bredformat' minner om filmens format og dens mange dvelende panoreringer. Overganger mellom scener skjer gjennom mørklegging med glimt av spøkelsesaktige, digitale bilder av bølger (praktfull lyssetning av Paul Jackson, med utførelse av Stephen Hawker). Jethro Woodwards komposisjoner og lyddesign gir ekko av den sovjetiske filmen (der Eduard Artemjev blandet elektronisk musikk med J.S. Bach, blander Woodward sine elektroniske lyder med Vivaldi).

Hugo Weaving og Polly Frame. Foto: Mihaela Bodlovic

Skuespillerstilen er imidlertid svært annerledes. Med røtter i den 'direkte' australske teaterstilen (Lutton er kunstnerisk leder ved berømte Malthouse Theatre i Melbourne), og filtrert gjennom den dristige væremåten til Royal Lyceum i Edinburgh (hvor Greig er kunstnerisk leder), har forestillingen fått en livlig, varm og ledig naturlighet som føles litt pussig i den kjølige, hypermoderne fantasiverdenen vi blir presentert for. Faktisk er det store deler av tiden en nesten såpeopera-aktig hverdagslighet over måten ensemblet snakker og oppfører seg på, noe som har en tendens til å tappe handlingen for dens episke tyngde. Lutton holder et raskt tempo i dialogene, noe som i første halvdel av forestillingen virker unødvendig forhastet; men i andre halvdel drar dramaets økte intensitet stor nytte av dette tempoet.

Polly Frame utmerker seg som Kris, en besøkende til romstasjonen som er sendt for å undersøke mannskapets moralske ryggrad (vibrasjoner av Ninotchka her), men som raskt selv faller for planetens merkelige forføringskraft. Hun har en kraftfull, men likevel gutteaktig tilstedeværelse på scenen, samt en alfeaktig og bevegelig væremåte som antyder noe mer enn bare det menneskelige. Dette gjør henne til en perfekt motpart for Keegan Joyces herjede Ray, en 'gjest' sendt av planeten i form av hennes avdøde elsker. I motsetning til Kris' vilje til å engasjere seg i Solaris, er Jade Oguguas Satorious kaldt avvisende til planetens plagsomme vane med å fysisk manifestere deres mest betydningsfulle minner: hun ignorerer totalt sin egen 'gjest', en død datter (spilt av Lily Loya eller Talia Sokal). Hun støttes godt i dette oppdraget av Fode Simbos Snow, og videoprojeksjonene av Hugo Weavings nå avdøde kaptein Gibarian (hvorfor må disse historiene alltid ha en død kaptein?). Historier som dette er mer enn bare spennende fortellinger; de er moderne myter. Det ligger i mytenes natur å være åpne for nesten ubegrensede tolkninger.

Keegan Joyce og Fode Simbo. Foto: Mihaela Bodlovic

Når det gjelder publikums reaksjon, virker det som om alle kan få ut av karakterenes krumspring akkurat det de selv ønsker. For min del er et av de mest varige inntrykkene at 'dukke-gjestene' fra planeten Solaris ikke er mer begrenset i sine handlinger, tanker og følelser enn de 'frie' menneskelige beboerne på romstasjonen. Og hvis ikke det er ment å være en allegori over livet under et kommunistisk diktatur, så vet ikke jeg. Men denne historien handler om så mye mer: til syvende og sist er det faktisk en debatt om selve skaperverkets og livets natur og formål.

Ta reisen til Solaris, og du vil kanskje oppdage at du ikke har lyst til å komme tilbake.

Spilles frem til 2. november 2019