ANMELDELSE: The Act, Trafalgar Studios ✭✭✭✭✭

The Act

Trafalgar Studios

7. mars 2014

5 stjerner

Se for deg, om du kan, en skuespiller som er i stand til å kanalisere Kenneth Williams, David Niven, Rowan Atkinson og David Tennant på en og samme tid. En skuespiller med upåklagelig komisk timing, en genuin følelse for intimiteten og varmen som oppstår i et ekte samspill med publikum, og evnen til å skifte fra lettbent humor til bitende observasjoner og sønderknusende smerte på et øyeblikk. En skuespiller som skaper teaterkunst. En skuespiller som kan fremføre en kjent vise med særpreg og perfekt artikulerte nye vers. En skuespiller med stil og intelligens.

Vanskelig å forestille seg?

Ta turen til The Act, som for tiden spilles på Trafalgar Studios 2, og la deg fascinere av forestillingen til Matthew Baldwin. Han har skapt stykket sammen med Thomas Hescott, som også står for regien.

Dette er 70 minutter med teatermagi. En uforbeholden suksess.

Det er en gripende, og tidvis uutholdelig smertefull, ferd gjennom det tornefulle landskapet rundt avkriminaliseringen av homofili i Storbritannia og alt det førte med seg.

Manuset er treffsikkert, smart og sensitivt.

Den røde tråden er en forkortet versjon av en tale holdt i overhuset (House of Lords) som anbefalte avkriminaliseringen. Mot dette nøkterne, intellektuelle argumentet for en lovendring, setter Baldwin og Hescott sammen en rekke vignetter som fungerer som skarpe motpoler.

Vi får historien om skoleguttsforelskelse og ydmykelse – Baldwin forteller dette så godt, så varmt og så ømt at det er vondt å se på. De fleste har vel opplevd noe lignende; hvordan kjærligheten våkner og skyter fart, bare for å bli bryskt avvist.

Vi får et glimt inn i en villere og mer «camp» undergrunnsklubb-verden, styrt av en dominerende «Duchess» med en fryktinngytende tunge og et skarpt øye for talenter.

Det er en brutal sekvens om en offentlig tjenestemann som faller pladask for en «rough trade»-type – han gir alt, blir sveket, utpresset og deretter straffeforfulgt – men som likevel, gjennom det hele, ikke har annet enn kjærlighet til overs for sin motpart. Deler av dette var så rått, så ekte og så fullstendig sannferdig at man måtte lukke øynene i enkelte partier; Baldwins skuespillerkunst var ufeilbarlig effektiv.

I en spesielt kløktig sekvens leser Baldwin opp en rekke brev sendt fra tjenestemannen til sin elsker. De er levende, nakne og fulle av kjærlighetens smerte. Når han blir tvunget til å lese et av dem høyt igjen under rettssaken for «buggery» (sodomi), føles det som å bli brent levende. Det er rystende, dyktig utført arbeid.

Og det er scener som skildrer det overfladiske og uoppfylte livet til de «moderne» homofile; liv som tjenestemannen og hans like gjorde mulige, men som ikke ligner deres i det hele tatt. Baldwin er syrlig i beskrivelsen av dagens «forhold» og de nye «super-homofiles» trivialiteter og trettende problemer, og oppsummerer livsstilen deres slik: «Det virker ganske blodfattig for meg».

Nettopp.

Dette er et kraftfullt stykke teater, en refleksjon over homofiles kår i Storbritannia de siste 50 årene. Men det er pakket inn og servert som en perfekt komponert delikatesse, takket være Baldwins enorme dyktighet og blendende formidlingsevne.

Virtuositet i praksis.