ANMELDELSE: The Book of Mormon, Prince of Wales Theatre ✭✭✭✭✭

The Book of Mormon The Prince of Wales Theatre, 21. september 2015

5 stjerner

Bestill nå | Mer info The Book of Mormon begynner lenge før du i det hele tatt trer inn i teateret. London er prydet med de velkjente reklamene, og på kontorene våre nynnes det på sanger og siteres vitser. På vei mot Leicester Square blir du sluset mot Prince of Wales – spesielt om det er en filmpremiere i nærheten – og når du omsider når teateret, blir du møtt av køer for både inngang og billetthenting. Atmosfæren er elektrisk, og forventningspresset er kolossalt. Mine forventninger ble så til de grader innfridd – The Book of Mormon var en grenseløs, frydefull forestilling som fikk oss til å le hjertelig hele veien. Det er sjelden man ser en oppsetning der publikum er så til de grader på lag med ensemblet. Forestillingens kulturelle status, kombinert med billettprisene, gjør det tross alt vanskelig å forestille seg en skeptisk tilskuer. Selv om du ikke kjenner til handlingen i The Book of Mormon, er det en kjent sak at et forhold til Matt Stone og Trey Parkers verk (spesielt South Park) er den perfekte lakmustesten for om du vil like dette. Selv om The Book of Mormon mangler den aller skarpeste satiriske brodden fra deres mest kjente kreasjon, beholder den en litt småsprø humanisme som gir overraskende ettertenksomme undertoner til et ellers forrykende stykke.

Jeg mener det er verdt å unngå for mange detaljer om selve handlingen før man ser stykket, så jeg skal holde introduksjonen kort. Elder Price (Nic Rouleau) er stjerneskuddet på misjonærskolen og drømmer om en toårig misjon i Orlando, Florida. Han blir tildelt den sosialt klønete Elder Cunningham (Brian Sears) som partner, og derfra går det meste nedover. For det første blir de ikke sendt til Prices paradis, men til Uganda. De blir ranet ved ankomst, får stemningsfullt beskjed om at Gud ikke er helt det han utgir seg for å være (via den heftige ørepynten «Hasa Diga Eebowai») og blir advart mot en despotisk general (Chris Jarman). Prices troskrise forverres av oppdagelsen av at de andre misjonærene i Uganda (ledet av Stephen Ashfields Elder McKinley) ikke har klart å omvende en eneste sjel. Men den lokale jenta Nabalungi (Alexia Khadime) gir et lite håp; hun er blottet for kynisme og har stor innflytelse i landsbyen. Kan Price og Cunningham bringe ære til kirken sin, tross alle hindringene?

Som man kan gjette, er narrativet i seg selv ikke det viktigste. Det fungerer heller som en plattform for en rekke ekstremt underholdende sanger, avbrutt av dialoger om troens natur og religionens funksjon. Den gjør vennlig narr av mormonernes tro, men det er ingen tvil om at utøverne er «the good guys». Det stjernespekket ensemblet sørger for at de er fantastisk selskap. Nic Rouleau stråler som den selvopptatte Elder Price, og bringer en uimotståelig joie de vivre til de tidlige numrene («You and Me (But Mostly Me)» og «All-American Prophet» ble fremført med herlig egosentrisk effekt) og en morsom, bitter undertone når lykken snur.

Brian Sears' Elder Cunningham krever naturlig nok litt tilvenning (karakteren har ikke akkurat innestemme), men hans feilfrie energi og sterke komiske timing er fengslende gjennom hele forestillingen. Etter hvert som han tar mer plass, blir han stykkets filosofiske hjerte – selv om han er mest minneverdig i den ømme og tvetydige «Baptize Me», en scene han deler med «faux» Disney-prinsessen Nabalungi.

Alexia Khadimes søte og karismatiske prestasjon vil sitte i lenge. Hennes Nabalungi-sang «Sal Tlay Ka Siti» var en helt perfekt parodi på drømmer om en bedre verden, og hennes emosjonelle spennvidde var imponerende. Stephen Ashfields seksuelt undertrykte Elder McKinley var et herlig innslag, spesielt i den beksvarte, humoristiske «Turn it Off», og Richard Lloyd King fortjener stor ros for sin utmerkede Mafala Hatimbi, som utøvde en overbevisende farsfigur-rolle over den frilynte Nabalungi.

Koreografien og scenografien var rett og slett fabelaktig. Casey Nicholaw kan være ekstremt stolt av sine utøvere, som danset med presisjon, kreativitet og uten et eneste feilsteg. Scott Pasks scenografi var oppfinnsom og oppslukende, fra det sukkersøte Orlando-bakteppet som måtte vike for en «Spooky Mormon Hell Dream» (komplett med en gitarspillende Satan), til slummen i Uganda som utgjør scenen for mesteparten av showet. Med tanke på hvordan The Book of Mormon dekonstruerer og gjenoppbygger religionens evne til å hjelpe folk i krisetider, var det avgjørende at bakteppet var tilsvarende trøstesløst. Pasks Uganda er nådeløst dystert, et goldt ødeland preget av falleferdige hus, i skarp kontrast til hans Utah. Det er det perfekte bakteppet for å reflektere over hvor galt ting har gått. Hvis du liker Matt Stone og Trey Parkers tidligere verk, vil du elske The Book of Mormon. Ensemblet er sublimt, sangene er minneverdige og koreografien upåklagelig. Dette kan fort bli de morsomste to timene du opplever i år. BESTILL BILLETTER TIL THE BOOK OF MORMON I LONDON NÅ BESTILL BILLETTER TIL THE BOOK OF MORMON I NEW YORK NÅ