ANMELDELSE: The Boys In The Band, Park Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i The Boys In The Band. Foto: Darren Bell The Boys in the Band. Park Theatre (Før UK-turnéen)

4. oktober 2016

4 stjerner

Bestill billetter | Mer info

Matt Crowleys The Boys in the Band har en helt spesiell plass i det skeive dramaets historie. Da stykket først ble satt opp på Broadway i 1968 (hvor det ble en lang og suksessrik spilleperiode), ett år før de legendariske Stonewall-opprørene, markerte det starten på den moderne æraen i kampen for likestilling. Med sin internaliserte homofobi, selvforakt og bitende sarkasme, falt stykket etter hvert i unåde hos et mer moderne og frigjort publikum. Jeg så oppsetningen i West End på midten av 90-tallet og tenkte da at det var en historisk kuriositet. All ære til regissør Adam Penford og det fantastiske ensemblet for å ha gjeninnsatt stykket i teaterkanonen. I de intime omgivelsene på Park Theatre fremstår det nå som et ærlig portrett av skeivt liv i en tid der det å være i skapet var den eneste overlevelsesstrategien mange homofile menn så.

Ian Hallard, John Hopkins, Greg Lockett og Daniel Boys i The Boys In The Band. Foto: Darren Bell

Michael skal holde bursdagsfest for vennen sin, Harold. I privatlivets fred i hans egen leilighet kan de homofile mennene være seg selv – helt til hans «heterofile» venn Alan dukker opp og splitter Michaels alternative familie. I andre akt tvinger han dem til å spille en farlig og avslørende selskapslek, der de får poeng for å ringe sitt livs store kjærlighet for å fortelle hva de føler. Ian Hallard er strålende som Michael; tilsynelatende varm og vennlig i starten, helt til alkohol og bitterhet får ham til å lange ut mot både livet og vennene sine. Hallard skreller mesterlig bort lagene av vennskap mens den onde sirkelen av selvforakt fortsetter. Blant gjestene finner vi den erkecampe Emory, spilt med herlig «queeness» av James Holmes, som i andre akt også leverer en gripende skildring av tenåringsforelskelse og uoppfylt kjærlighet. Hans nektelse av å tone ned sin camp-stil er et tydelig nikk til drag-dronningene som tok opp kampen mot politiet på Stonewall Inn. Greg Lockett spiller en følsom og morsom Bernard, stykkets eneste svarte karakter, som på den tiden kunne bli kalt «The African Queen» av vennene sine uten at noen snakket om politisk korrekthet. Nathan Nolan og Ben Mansfield er perfekte som Hank og Larry, et par som kjemper med Larrys promiskuitet, men som viser sin kjærlighet for hverandre i løpet av leilighetsspillet.

John Hopkins, James Holmes, Daniel Boys i The Boys In The Band. Foto: Darren Bell

I likhet med Molières Tartuffe får Harold en enorm oppbygging før han faktisk dukker opp (han er fraværende hele første akt). Når han endelig gjør sin entré, er Mark Gatiss perfekt i både utseende og karakter; han nagler kynisk og treffsikkert de homofiles plass i samfunnets næringskjede. Han er sylskarp i replikken og beveger seg på scenen med en viten om at alt vil ende dårlig, men at vennskapet likevel vil bestå. Det er et fantastisk øyeblikk når mennene, fri fra omverdenen, danser ellevilt i stuen – helt til den plutselige tilsynekomsten av den heterofile Alan får dem til å mure seg raskt inne i skapet igjen. Spilt av John Hopkins er Alan en utmerket studie av en mann plaget av sin egen natur, skaphomofil og støtende, som velger å forbli slik når teppet faller – en nyansert og virkningsfull prestasjon. Jack Derges bringer både fysikk og herlig dumhet til rollen som Cowboy (en «Midnight Cowboy» som ankommer altfor tidlig), og er kanskje stykkets lykkeligste karakter. Daniel Boys briljerer som Donald, muligens den vanskeligste rollen å portrettere; han er engstelig og deprimert i starten, men hans stillhet og stødige vennskap i andre akt formidles perfekt av Boys, og symboliserer at vennskap overlever alt.

Mark Gatiss og Jack Derges i The Boys In The Band. Foto: Darren Bell

Det finnes en kort tradisjon for «skeive fest-stykker» som startet med The Boys in the Band, og som har fortsatt med Kevin Elliots My Night With Reg, Mark Ravenhills Mother Clap’s Molly House og årets Five Guys Chilling. I hvert av disse er de ytre truslene mot skeivt liv representert ved AIDS (det er dystert å merke seg at av det originale ensemblet i Boys in the Band, døde fire av AIDS) og «chemsex», der dopbruk herjer i det skeive miljøet i like stor grad som HIV gjorde. (Selv om Five Guys ville hatt stort utbytte av den samme karakterutviklingen vi ser her på Park Theatre.) Denne oppsetningen, med et brennhett soundtrack og et tidsriktig design av Rebecca Brower, gir nytt liv til The Boys in the Band og avslører det som et lavmælt mesterverk.

LES MER OM TURNÉEN TIL THE BOYS IN THE BAND