ANMELDELSE: The Coronation of Poppea, Grimeborn på Arcola Theatre ✭✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder L’Incoronazione di Poppea / Poppeas kroning, presentert som en del av årets Grimeborn-festival på Arcola Theatre

Poppeas kroning

Claudio Monteverdi

Grimeborn-festivalen

Arcola Theatre

5 stjerner

Den første operaen ut under årets Grimeborn-festival er også en av de aller første som ble skrevet – eller i det minste som har overlevd i en form som lar seg rekonstruere. Monteverdis tidligste bevarte opera, «Orfeo», dateres til 1607 mens han arbeidet ved hoffet i Mantova, mens dette verket markerer høydepunktet av hans tid i Venezia – en by hvis opprinnelsesmyte er avgjørende for å forstå verkets kontekst.

Operaen blir ofte sett på som et verk som snur opp-ned på moralske motpoler ved å hylle lastene og vise dydens nederlag. I realiteten er den en del av en større plan; den siste i en trilogi som utforsker politiske skjebner i den gresk-romerske verden, der Venezia ses på som den naturlige arvtakeren. Det høye refleksjonsnivået i den stramme og sofistikerte librettoen gir et innblikk i politikk og konflikten med personlig moral som man sjelden finner i operahistorien før Verdis Don Carlos.

Operaen åpner med en prolog der gudinnene for Dyd, Lykke og Kjærlighet inngår en duell som Kjærligheten åpenbart vil gå seirende ut av. Hovedhandlingen, som er løst basert på historiske hendelser, følger keiser Nero og hans forsøk på å opphøye elskerinnen Poppea til keiserinne ved å fjerne sin kone, Ottavia. Dette blir motarbeidet av hans gamle læremester Seneca, og av Ottavia selv, som overtaler Poppeas tidligere elsker, Ottone, til å forsøke et attentat. Alle forsøkene mislykkes, og til slutt forenes de to elskerne i den dvelende vakre duetten «Pur ti miro» for å feire sin forening.

Eller gjør de egentlig det?

For en av styrkene i denne subtile og gjennomtenkte produksjonen er at ingenting tas for gitt. Forestillingen utforsker verkets mange lag av tvetydighet. Det er ikke bare en vending i plottet helt til slutt, men denne varsles underveis av stadige antydninger om at alle lojalitetsbånd og identiteter – enten de er politiske, personlige eller seksuelle – er midlertidige og kan endres. Den totale mangelen på visshet er kanskje det mest urovekkende budskapet av alle, langt utover det at moralske konvensjoner brytes.

Stor ære tilfaller Marcio da Silva, som står for kveldens helhetlige visjon i sin mangedelte rolle som regissør, lysdesigner og musikalsk leder (i tillegg til at han trakterer flere instrumenter i orkesteret). Scenografien han har utformet er like elegant enkel som i et skuespill av Racine – en seng med et sengeteppe, en stol og to flankerende skjermvegger som gradvis dekkes av strøk med rød maling etter hvert som antall ofre stiger.

Musikken dekker et overflødighetshorn av stiler og stemninger, og Ensemble OrQuesta er mer enn voksen for oppgaven. Den åtte personer sterke gruppen overvant noen korte utfordringer med stemmingen og leverte en knivskarp tolking av partituret, full av livlige og særegne instrumentale teksturer, og klare til å ta initiativet fra sangerne i de ofte kompliserte mellom- og etterspillene. Sangen var gjennomgående karakteristisk og paret med beundringsverdig troverdig skuespill som utnyttet de ulike nivåene i Arcolas hovedsal til det fulle.

I hovedrollene kombinerte Helen May som Poppea og Julia Portela Piñón som Nero en utspekulert og zavførende kynisme med vokal bravur. De ble godt supplert av de gravalvorlige og reflekterte tonene til Gheorghe Palcu som Seneca, og Hazel Neighbour som den forsømte Octavia. Eric Schlossberg formidlet Ottones dilemma med en nevrotisk intensitet.

Poppy Shotts fylte birollen som Drusilla med en fyldig klang og en rørende fremstilling av uoppfylt hengivenhet. Rachel Allen leverte en serie glitrende småroller, og Anna-Luise Wagner svevde sensuelt over hendelsene som kjærlighetsgudinnen. En spesiell omtale går til Kieran Wagner, som spilte en rekke kontrasterende tenorroller med stor selvsikkerhet, spesielt som Lucano. Hans ekstraordinære arie sammen med Nero oppsummerte det beste ved kvelden – ved å dristig videreføre det som allerede ligger latent i musikken inn i en grafisk, moderne forestilling.

Det kan virke rart å avslutte med å nevne programmet, men i en tid der man er heldig om man får utlevert så mye som en QR-kode, gir dette eksepsjonelle heftet alt man trenger for å sette operaen i sammenheng og forklare prinsippene bak forestillingen.

Denne eksemplariske oppsetningen fortjener å legges ut på turné for å vise hva som kan gjøres med dette repertoaret, og for å illustrere både dets historiske storhet og dets brennende aktualitet i vår egen tid.

GRIMEBORNS NETTSIDE