ANMELDELSE: The Girl Who Fell, Trafalgar Studios ✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder The Girl Who Fell av Sarah Rutherford, som nå spilles på Trafalgar Studios 2.

Claire Goose (Thea), Will Fletcher (Lenny), Rosie Day (Billie), Navin Chowdhry (Gil) i The Girl Who Fell. Foto: Helen Maybanks The Girl Who Fell

Trafalgar Studios 2

3 stjerner

Bestill billetter Etter at en ydmykende video av henne går viralt på nettet, velger 15 år gamle Sam å ta sitt eget liv ved å hoppe fra en bro. Det som følger i The Girl Who Fell, er skildringen av hva som skjer med de som sitter igjen – Sams mor, kjæresten hennes og bestevenninnen hennes.

Dette er et merkelig stykke som aldri helt lander på hva det prøver å være – en utforskning av sorg, et kritisk blikk på en smarttelefon-avhengig generasjon, eller en refleksjon over menneskelige forbindelser og hemmeligheter. Sarah Rutherfords manus beveger seg nedover alle disse stiene, men temaene føles noe ufullstendige. Det finnes også humor her, selv om jeg – som har vokst opp med å se internett og mobiler ta over hverdagen – fant vitsene mer tragiske enn morsomme. Noen av poengene føles i overkant overtydelige, og dialogen blir til tider litt vel svulstig. Men det er på ingen måte et dårlig stykke, og det blir aldri kjedelig.

Rosie Day (Billie) og Will Fletcher (Lenny). Foto: Helen Maybanks Den intime scenerommet på Trafalgar Studio 2 bringer publikum ubehagelig tett på handlingen, spesielt i en scene med dopbruk som virker å dra ut mye lenger enn nødvendig. Bortsett fra denne delen har stykket imidlertid en god og effektiv fremdrift, med korte scener som holder hjulene i gang. Men det er ubehagelig å se på, kanskje på samme måte som det å snakke om døden er en ubehagelig prosess i seg selv.

Ingen av karakterene fremstår som særlig sympatiske etter hvert som motivene bak Sams selvmord sakte avsløres. Sams mor Thea (spilt av Claire Goose i en krevende rolle), som er den som skapte den skambeleggende videoen, er spesielt usympatisk med et offerkompleks som gjør det svært vanskelig å føle med henne.

Navin Chowdhry (Gil) og Claire Goose (Thea). Foto: Helen Maybanks

Rosie Day treffer blink som Sams venninne Billie; hun fanger perfekt fakter og tonefall hos en tverr tenåring, mens hun suser rundt på scenen på en enslig Heely-rullesko på den rastløse, retningsløse måten tenåringer har for vane å vandre på – i frykt for at det å stå stille vil gjøre dem sårbare for granskning. Billie er en nokså pretensiøs jente, og det tøyer troverdigheten litt at en tenåring kan sitere lange, dype sitater på rams, men dette er ikke Days feil, og hun leverer en fengslende prestasjon. Søskenforholdet mellom henne og Will Fletcher, som spiller tvillingbroren Lenny – den litt naive, men godhjertede typen – er godt portrettert og er et av de mer troverdige søskenforholdene jeg har sett på teater på lenge.

Siste blad i firkløveret er Navin Chowdhry som en fremmed for gruppen. Han takler beundringsverdig noen av de mer melodramatiske vendingene han har blitt tildelt i manuset.

Will Fletcher (Lenny) og Rosie Day (Billie). Foto: Helen Maybanks

Georgia De Greys enkle scenografi gir en følelse av et liv i sakte forfall, selv om den gradvise demonteringen av bakveggen ikke gir helt mening. Derimot er lyden brukt subtilt og effektivt i Adrienne Quartlys smarte lyddesign.

Høydepunktet i The Girl Who Fell er den siste scenen, som føles som et etterlengtet pusterom etter all den turbulente handlingen som har utspilt seg. Den føles mer ekte, mindre forsert, og lar kjemien mellom skuespillerne skinne gjennom. Som et friskt og unektelig kraftfullt bidrag til den litt slitne debatten om at smarttelefoner ødelegger samfunnet (jeg vil påstå at folk alltid har klart å være grusomme mot hverandre, de har aldri trengt internett i lomma for å få det til), er The Girl Who Fell en bunnsolid produksjon av en skremmende moderne historie.

Spilles til 9. november 2019.