ANMELDELSE: The Go-Between, Apollo Theatre ✭✭

Gemma Sutton, William Thompson og Michael Crawford i The Go-Between. Foto: Johan Persson The Go-Between

Apollo Theatre

8. juni 2016

3 stjerner

Mer info | Bestill billetter

The Go-Between er en ny musikal basert på L.P. Hartleys roman med samme navn, opprinnelig utgitt i 1953.

Her må jeg kanskje innrømme at jeg stiller litt uforberedt som anmelder, da jeg verken har lest romanen eller sett filmatiseringen fra 1971 med Julie Christie og Michael Bates, eller BBC-serien fra 2015. Jeg gikk derfor til forestillingen med et helt åpent sinn.

Jenni Bowden, Issy van Randwyck, Gemma Sutton, Stuart Ward og Luke Green i The Go-Between. Foto: Helen Maybanks

The Go-Between er et minnespill sentrert rundt Leo Colston. Som ung mann tilbrakte han en sommer på Brandham Hall i Norwich sammen med skolekameraten Marcus. Når Marcus blir syk, ender Leo ufrivillig opp som hemmelig budbringer mellom Marian og den lokale bonden Ted, som har et skjult kjærlighetsforhold. Siden Marian allerede er forlovet med vicomte Trimingham, er det bare et tidsspørsmål før det går galt. Historien fortelles idet den eldre Leo vender tilbake mange år senere og tvinges til å konfrontere hendelsene fra fortiden.

Scenografien i The Go-Between er statisk og minner om et stort, forvokst herregårdshus. Store vinduer står åpne, ugress og gress vokser vilt, men midt i forfallet står en stor kiste med gamle bøker og den unge Leos dagbok, som trigger minnene hans. Den eldre Leo hjemsøkes av fortidens gjenferd etter hvert som karakterene i dramaet trer frem.

Så langt, alt vel, men The Go-Between synker raskt ned i en søle av kjedsomhet som den aldri helt klarer å kravle ut av, til tross for iherdige forsøk fra deler av ensemblet.

Michael Crawford, William Thompson og Gemma Sutton. Foto: Johan Persson

Som den eldre Leo føles Michael Crawford som et meget passende valg. Hans krokryggede, veke Leo er på scenen gjennom hele forestillingen og observerer mens fortidens spøkelser ruller opp historien. Det er en flott prestasjon i en lite vellykket musikal.

Han snakker kontinuerlig til, og utfordrer senere, sitt yngre jeg – i denne forestillingen spilt av William Thompson. Både Thompson og Archie Stevens i rollen som Marcus (den unge Leos venn) truer flere ganger med å stjele showet fra de voksne skuespillerne. Deres energi stråler fra scenen, mye takket være David Woods velskrevne dialog.

Gemma Sutton, Michael Crawford og William Thompson i The Go-Between. Foto: Johan Persson

Som Marian er Gemma Sutton aldeles sjarmerende. Det er lett å forstå hvorfor den unge Leo blir bergtatt av henne. Stuart Ward spiller Ted, som først dukker opp badende i elvesvingen. I likhet med Marian blir Ted fort venn med unge Leo, og veves subtilt inn i dramaet. Begge er sjarmerende og likefremme, men et av de mer interessante aspektene ved stykket er kanskje hvordan hver eneste voksenkarakter kan snu på femøringen og bli ufyselige og selvsentrerte når situasjonen krever det. Sutton og Ward er herlige å se på, og sammen med Crawford og de to guttene leverer de noen av de mer minneverdige øyeblikkene i en ellers nokså tam kveld. Jeg merker at jeg tyr til ordet «tam», men det er vanskelig å beskrive det på andre måter.

Stuart Ward. Foto: Helen Maybanks

Majoriteten av skuespillerne i The Go-Between jobber hardt for å holde liv i forestillingen. Stephen Carlisles Trimingham, Julian Forsyths herr Maudsley og Silas Wyatt-Barkes Denys er alle særdeles gode, men selv de overskygges av Richard Taylors tynne partitur.

Akkompagnementet i The Go-Between består kun av et solopiano på scenen, vakkert spilt av Nigel Lilley. Det ble imidlertid bemerket i pausen av publikum rundt meg at et solopiano i en West End-oppsetning, til fullpris, var skuffende – og jeg må si meg enig. Når det er sagt, ville neppe et større orkester ha tilført denne musikken mer dynamikk.

Angivelig startet The Go-Between som et teaterstykke, og for en gangs skyld er det ikke manuset til David Wood som er problemet. The Go-Between feiler på grunn av musikken, som snubler ved hvert hinder. Hvis du drar for å høre Michael Crawford synge sanger i stil med Phantom of the Opera, vil du bli skuffet. Det finnes ingen ordentlige sanger eller minneverdige musikalske øyeblikk i denne forestillingen.

Kanskje ville jeg satt mer pris på musikken etter flere gjennomhøringer, men jeg ville hatt vanskelig for å bruke penger på en ny billett når det er så mange andre forestillinger i West End jeg heller vil se.

BESTILL BILLETTER TIL THE GO-BETWEEN PÅ APOLLO THEATRE NÅ