ANMELDELSE: The House Of Mirrors And Hearts, Arcola Theatre ✭✭✭✭

Gillian Kirkpatrick som Anna. Foto: Darren Bell The House Of Mirrors And Hearts

Arcola Theatre

8. juli 2015

4 stjerner

Bestill billetter Det er en ekte fryd å gå inn i et teater for å se en musikal man ikke vet noe om. Det er en enda større glede når man vet at et fantastisk knippe talenter har blitt hentet inn for å medvirke. Så jeg håpet på en skikkelig godbit da jeg besøkte The House Of Mirrors and Hearts, som nettopp har hatt premiere på Arcola Theatre. Med musikk, tekster og manus av Eamonn O’Dwyer og manus av Rob Gilbert, er dette en ny britisk musikal som har blitt støttet i utviklingsfasen av Perfect Pitch.

En familie blir traumatisert og emosjonelt ribbet når en tragisk ulykke tar livet av Annas ektemann, og Lily og Lauras far. Tapet er enormt og fortsetter å prege familien mange år senere; Anna døyver smerten med alkohol, mens hennes to døtre lever en rotløs tilværelse i en verden av hemmeligheter og løgner.

Graham Bickley og Gillian Kirkpatrick. Foto: Darren Bell

Inn i denne verdenen snubler en ny leieboer, Nathan, som studerer og kuraterer verkene til en glemt poet. Nathans ankomst fungerer som en katalysator som skaper spenninger som til slutt bygger seg opp helt til deres verden står på randen av totalt sammenbrudd.

Å fortelle mer enn det ville vært å røpe for mye av dette snedig konstruerte psykologiske dramaet. Som i et velskrevet mysterium ligger mye av gleden i dette stykket i å la dramaet utfolde seg uten forkunnskaper om handlingen.

The House Of Mirrors and Hearts er et intenst familiedrama som drar stor nytte av den intime scenen på Arcola Theatre. Regissør Ryan McBride holder handlingen flytende; skuespillerne dukker opp og forsvinner slik en familie i et stort hus ville gjort i hverdagen. Man kan ikke unngå en følelse av voyeurisme mens man ser denne familien i det som virker som en spiral mot selvutslettelse. Gillian Kirkpatrick spiller Anna, en sønderknust mor og kone. Hun har sunket ned i en hengemyr av alkohol og ulykke; mistenksom og på vakt overfor sine egne døtre. Det er en grell kontrast til den Anna vi møter i starten, og sammenligningen er rystende. Dette er en kraftprestasjon som blir perfekt oppsummert i den komiske katastrofen Something For The Pain. Annas forhold til døtrene er bærebjelken i denne musikalen, og Kirkpatrick er en streng matriark selv i sine mørkeste stunder. Det er en hjemsøkende prestasjon som gjør hennes øyeblikk av erkjennelse i andre akt så kraftfullt som man kan be om.

Grace Rowe (Laura) og Molly McGuire (Lily) spiller Annas døtre. Som søsken flest er de svært ulike

Jamie Muscato og Molly McGuire. Foto: Darren Bell

mennesker. Laura er innadvendt og stille, en mild sjel preget av å ha vært vitne til farens død på nært hold, mens Lily er altfor moden for alderen – en brå, seksuell og følelsesmessig såret sjel som setter opp en mur for å skjule smerten. Nummeret som leder frem mot klimakset i første akt viser perfekt frem styrkene til begge disse dyktige utøverne, samtidig som det sementerer karakterene deres før dramatikken i andre akt.

Graham Bickley spiller David, en gåtefull leieboer som gir Nathan veiledning og får ham til å se at det bor mer i denne familien enn det man ser ved første øyekast. Bickley har en trygg autoritet, og hans scenenærvær er så presist avmålt at man som publikum tvinges til å nyte hvert øyeblikk. I Little Bird og The Colour Of Death er hans vokal sammen med døtrene helt nydelig, og man sitter igjen med et ønske om mer.

Jamie Muscato spiller Nathan, den noe nerdete og klønete unge akademikeren som prøver å finne sammenhenger i arbeidet til en fjern ane. Nathan er katalysatoren for mye av handlingen i huset, og Muscatos milde og intelligente tolkning gjør Nathan til en fascinerende karakter. Han er det manglende leddet, karakteren som stabiliserer den skjeve familiedynamikken og får den på rett kjøl igjen. Muscato er en kommende stjerne innen musikaler – det er det ingen tvil om.

Jamie Muscato i The House Of Mirrors And Hearts. Foto: Darren Bell

Som unge Lily og unge Laura er Isabelle Doherty og Ella Doherty herlige der de vever sammen minner fra fortiden med hendelser i nåtiden, og hjemsøker nuet med fragmenter fra det som var.

Scenograf og kostymedesigner David Woodhead har skapt et utrolig hus i flere lag for Anna og hennes familie. Det er lagt vekt på så mange små detaljer, enten det er de mange tomme vinflaskene som man etter hvert innser finnes i alle kroker og kriker, eller samarbeidet med lysdesigner Matt Haskins som gir en fantastisk bruk av reflektert lys.

Kapellmester David Randall og hans miniorkester på to, med arrangementer av Jo Cichonska, sørger for et solid musikalsk fundament for dramaet i dette dysfunksjonelle hjemmet. Fra det rike og melodiske til det skarpe og kantete – det er et lydbilde som fungerer i harmoni med spillet på scenen.

Til tross for min begeistring for materialet, er det ingen tvil om at selve stykket fortsatt trenger litt finpuss. Ved å slipe denne rådiamanten vil man kunne utløse enda mer følelsesmessig intensitet. Jeg opplevde at enkelte øyeblikk i korpartiene ikke fungerte helt og virket litt disharmoniske. En strammere åpning ville også hjulpet forestillingen med å ta av litt tidligere.

Når det er sagt, virker fremtiden for britiske musikaler trygg. Det er fantastisk å se en musikal som unngår jukebox- eller filminspirert mentalitet og heller satser på en original historie.

Hvis du liker musikaler som Next To Normal, vil The House Of Mirrors and Hearts garantert fenge. Den er mørk, psykologisk og fortsatte å overraske meg hele veien. The House Of Mirrors And Hearts spilles frem til 1. august 2015 på Arcola Theatre