ANMELDELSE: The Hunt, Almeida Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Jakten (The Hunt), i regi av Rupert Goold, som nå spilles på Almeida Theatre.

Tobias Menzies og Michele Austin i Jakten. Foto: Marc Brenner Jakten Almeida Theatre

26. juni 2019

4 stjerner

Bestill billetter

«Vi er et lite samfunn. Barnas lykke betyr alt. Våre håp og drømmer hviler i deres små sjeler.» Slik lyder ordene fra rektor når hun ønsker velkommen til skolens høsttakkefest. Det er et lite lokalsamfunn bygget på tillit, der alle kjenner alle. Den vennlige og omsorgsfulle læreren Lucas savner tenåringssønnen sin, Marcus, som har flyttet til byen med moren etter en bitter skilsmisse. Stykket er adaptet av David Farr fra filmmanuset til Thomas Vinterberg og Tobias Lindholm, og skildrer et moderne mareritt når Lucas blir anklaget for overgrep av seks år gamle Clara. Vi ser nøyaktig hva som skjedde, vi vet at Lucas er uskyldig, og dramaet som utspiller seg er intenst, nervepirrende og engasjerende.

George Nearn og Tobias Menzies i Jakten. Foto: Marc Brenner

I sentrum av scenen står Es Devlins suverene scenografi: et lekehus i pleksiglass som fungerer som samfunnets fundamenter – skole, losje, hjem, kirke – men som til syvende og sist er en trykkoker. Vi møter først mennene i badebukser i losjen, der de følger maskuline ritualer; jakt, fiske, skyting og ikke minst drikking. Kvinnene er fortsatt ekskludert fra losjen, for dette er stedet der mennene knytter bånd og bygger livslange vennskap. Alt dette undergraves av anklagen, idet Lucas blir utfryst og truet.

I Rupert Goolds treffsikre regi ledes et utmerket ensemble av Tobias Menzies i rollen som Lucas. Til å begynne med kan prestasjonen virke noe dempet, men han fanger perfekt Lucas' godhet og omsorgsfulle natur, før han i andre akt slipper løs all smerten og raseriet over det han blir utsatt for. Som Claras foreldre er Poppy Miller glimrende i rollen som Mikala, matchet av Justin Salingers Theo; begge knust av fortvilelse over at deres beste venn kunne gjøre noe slikt. Det må sies at på premierenatten var Taya Towers tolkning av Clara imponerende trygg og frysende kompleks, samtidig som vi forstår motivasjonen hennes. George Nearn Stuart var også strålende som den freidige Peter, hvis mobilinnhold er det som utløser anklagen.

Ensemblet i Jakten. Foto: Marc Brenner

Skyggen av John Proctor hviler over stykket, og Lucas får til og med muligheten til en form for oppreising hvis han innrømmer deler av ugjerningene. Men i likhet med Millers helt holder han fast ved sannheten, selv om det bokstavelig talt kan koste ham livet. Spenningen i andre akt er til å ta og føle på, og naturens nærvær er hele tiden understreket. Noen av de ritualistiske elementene føltes kanskje litt for «rene»; sangen er tonalt perfekt hele veien, selv drikkevisene, og deler av bevegelsene var i overkant koreografert. Det mangler tidvis den rå, voldsomme og dyriske atmosfæren som jakter på Lucas. Dette er uansett en mindre innvending, for dette er en spennende kveld i teatret – en ubehagelig, men fengslende studie i anklager og kompleksitet.

BESTILL BILLETTER TIL JAKTEN

Meld deg på vårt nyhetsbrev