ANMELDELSE: The Jazz Age, Playground Theatre London ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder The Jazz Age av Allan Knee, som nå spilles på The Playground Theatre.

The Jazz Age

The Playground Theatre, London

Fire stjerner

Bestill billetter

Tre av de største litterære stjernene fra 1920- og 30-tallet vekkes til vilt og hektisk liv i Allan Knees skuespill, The Jazz Age. Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og hans kone Zelda var like ofte i sladderutgavene som på litteratursidene, og Knee har hentet inspirasjon fra deres egne tekster for å fortelle deres turbulente historie gjennom vennskapets prisme. Etter premieren Off-Broadway i 2008 har stykket nå kommet til Storbritannia i regi av Anthony Biggs og Jana Robbins.

Vi følger dem fra Fitzgerald og Hemingways første møte i Paris i 1925 og frem til 1940. Gjennom en rekke fragmenterte scener fungerer stykket mindre som en biografi og mer som et portrett av trioens komplekse forhold til hverandre. Det utforsker blant annet hva som trakk den opprørske overklassekvinnen Zelda Sayre fra Alabama mot den ambisiøse, unge Scott, og båndet som holdt dem sammen tross sjalusi og adskillelse. Hannah Tointons Zelda har en frisk og rastløs uskyld, med få tegn til den skjøre psykiske helsen som senere ødela henne, og som hun i dag kanskje er mest kjent for.

Selv om Zelda spiller en nøkkelrolle i denne litterære ménage à trois, er det vennskapet mellom Ernie og Scott som er hjertet i The Jazz Age. Et av høydepunktene i forestillingen er ordkløveriet mellom de to – for det meste verbalt, men noen ganger også fysisk – som utforsker dynamikken i et vennskap som holdt stand til tross for rivalisering og enorme forskjeller i lynne. Robert Boulter er glitrende som Scott: nervøs, trengende og med en higen etter storhet, men tynget av en tvil som drev ham ut i alkoholisme. Jack Derges kombinerer sjarm og forakt i rollen som den viltre Hemingway, med en irritabilitet som tidvis glir over i ondskapsfullhet og surmuling. Knee viker ikke unna å eksponere mennenes feil, spesielt deres kvinnehat, men de forblir likevel sympatiske midt i all ekstravaganse og privilegier.

Knees manus er fullt av sex – åpenhjertig og skamløs tale som speiler hvordan mange tabuer for en kort og håpefull stund ble feid til side i jazzalderen. Men det som virkelig vekker tidsepoken til live, er Darren Berrys fantastiske nye musikk, som er intrikat vevd inn i teksten og fremføres av Berry, Rebekah Bouche og João Mello på flygel og diverse andre instrumenter. Gregor Donnellys scenografi, som minner om en jazzklubb fra 1920-tallet, bidrar ytterligere til atmosfæren. Selv om stykket mangler noe narrativ spenning, er det sterkt på å fange tidsånden og dens tre ikoniske skikkelser. Med under tre måneder igjen til vi går inn i 2020-tallet, er dette en aktuell og fascinerende mulighet til å se tilbake på et tiår som fortsatt har stor gjenklang i dag.

Spilles til 19. oktober 2019

Foto: Robert Workman