ANMELDELSE: Tryllefløyten, Arcola Theatre ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Mozarts Tryllefløyten på Arcola Theatre i London som en del av Grimeborn 2022.

Tryllefløyten. Foto: Zak Kilby Tryllefløyten Arcola Theatre

17. august 2022

3 stjerner

Grimeborn-nettsiden I motsetning til mange operaer som lider under litt for mye regigrep, er Mozarts «Tryllefløyten» et verk som faktisk krever det. Den originale dialogen for den wienske «singspiel»-stilen er ikke brukbar i dag, og etter hvert som handlingen skrider frem, blir det nokså uklart hvem som egentlig er de gode og de onde i historien. Dette gir en gyllen mulighet for en regissør til å friske opp både plott og karakterer, og det er nettopp dette vi – forfriskende nok – får se her fra Opera Alegría.

Her møter vi Tamino, en prins fra finanssektoren, som snubler inn i et teater. Der klarer han å skru av et nødlys, noe som vekker teaterets fortid til live. Først ut er de tre damene, her som renholdere og assistenter for den falmede divaen vi kjenner som Nattens dronning. Han faller pladask for Pamina, en aspirerende stjerne som har havnet i selskap med Sarastro – en sær konseptregissør – og hans flokk med kultaktige følgere. Tamino legger ut på sitt oppdrag for å redde Pamina, sammen med Papageno, som i denne versjonen er lystekniker. Ulike prøvelser og utfordringer må overvinnes, alle sentrert rundt teaterlivet. Med fjerningen av alle autoritetsfigurer ender finalen som en sjarmerende hyllest til scenekunsten, som mørknet under pandemien og nå har våknet til liv igjen.

Foto: Zak Kilby

Deler av dette oppsettet fungerer riktig godt, særlig den detaljerte eksentrisiteten til Sarastro og hans følgere, herlig anført av Alistair Sutherland som markerer hendelsene med sin tibetanske bjelle. Det bidrar utvilsomt til å holde budsjettet nede at de fleste kulissene og rekvisittene er... vel, teaterrekvisitter uansett. Likevel trenger man også en følelse av det spektakulære for å dekke de mange transformasjonene i stykket, og her blir inntrykket i tynneste laget – det er bare Papagenos spilledåse som skaper den nødvendige følelsen av magi og forundring.

Musikalsk sett er det også en blandet opplevelse. Sangerne er for det meste sterke og gode skuespillere. Det er brukt en vittig, moderne tekst sunget på engelsk som passer tonene godt, og den formidles tydelig med bruk av alle teaterets plan. Som Tamino, Papageno og Pamina er Peter Martin, René Bloice-Sanders og Naomi Kilby stemmemessig godt samstemte, og det var tydelig at de koste seg stort. Fae Evelyn leverte en god Gloria Swanson-imitasjon som Nattens dronning og taklet vokalpartienes høyder med mot. Robert Jenkin var en karakteristisk furtende Monostatos, som ga denne rollen mer mening enn vanlig i form av en overarbeidet inspisient. Og Papagena ble en genuin overraskelse – en som andre produksjoner kanskje burde vurdere å kopiere i fremtiden.

Foto: Zak Kilby

Men ærlig talt savnet jeg orkesteret. Opprettstående piano holdt ikke helt mål, selv om det var fint å ha en (ikke-kreditert) fløytist i kulissene for å levere en viktig solo. Pianist Lindsay Bramley hadde en enorm arbeidsmengde, både på piano og elektrisk keyboard for spilledåse-scenene. Overtyren var i overkant ambisiøs under disse forholdene og kunne med fordel ha vært droppet. Denne operaen fortjener en bredere instrumental palett, selv i en slik tilpasset setting.

Kvelden føltes et par scener for lang i et veldig klamt Studio 1, og litt mer nådeløs kutting i andre akt ville hjulpet. Det er av og til en fare for at man behandler verk som dette som hellige skrifter, mens det er åpenbart at Mozart selv ville gjort stadige endringer for forestillinger på ulike scener – så hvorfor ikke i dag? Publikumet virket svært fornøyde, og det er ingen tvil om at dette er en opera som er skapt for den eksperimentelle og moderniserende tilnærmingen som ligger i bunnen av Grimeborn-opplevelsen.

Les også anmeldelsen av Carmen under Grimeborn-festivalen på Arcola Theatre

Les også anmeldelsen av Black El Payoso The Clown under Grimeborn på Arcola Theatre