ANMELDELSE: The Miniaturists, Arcola Theatre ✭✭

Checkout av Poppy Corbett. The Miniaturists

Arcola Theatre, Studio 1

15.11.15

2 stjerner

I de siste ti årene har The Miniaturists samlet forfattere og andre teaterfolk for å sette opp fem stykker på maksimalt 20 minutter over varierte temaer. Tanken er at dette skal være fullverdige forestillinger, ikke workshops eller lukkede lesninger, der alt av lys, kostyme og scenografi tas i bruk på vertsteaterets scene – i dette tilfellet Arcolas Studio 1. Det er et utmerket konsept, men det avhenger helt av skrivekunstens kvalitet, og i år var utvalget av kortreiste stykker dessverre en nokså tynn suppe.

Å skrive korte teaterstykker kan sammenlignes med å skrive foredrag eller noveller. Det er best å ta én idé og utvikle den antydende, heller enn å overfylle rammen med materiale som egentlig krever et større format. Gi publikum nok materiale formidlet på en økonomisk måte, og la deres felles fantasi fylle ut tomrommene. For det meste fulgte forfatterne av disse ministykkene dette prinsippet om selvstendighet, men utførelsen forble vinglete og utilfredsstillende på andre punkter.

Twins av James Fritz

I «Twins» sitter to skuespillere ved et bord, den ene med et fotoalbum og den andre med en utklippstavle. Det er historien om tvillinger – en som levde til alderdommen, og en som dør kort tid etter fødselen innenfor stykkets tidsramme, markert av en digital klokke på bordet. Phyllis McMahon bruker albumet til å snakke seg gjennom livet sitt, og her er teksten varm, fargerik og vellykket i sin karakteroppbygging. Simona Bitmate snakker på tvers av dette med det som egentlig er en medisinsk redegjørelse for tvillingens korte liv. Dessverre blir dette grepet fort slitsomt. Å ha to skuespillere som snakker i munnen på hverandre blir trettende etter en stund, særlig siden de to beretningene ikke smelter sammen på en kreativ eller interessant måte. Parallelle linjer som aldri krysser hverandre blir kjedelig i lengden.

If We Could Get Some More Cocaine av John O'Donovan

Kveldens andre stykke, «If we got some more cocaine I could show how I love you», av John O’Donovan, er en ny duell mellom Mikey Shannon (Sean Fox) og Casey Brennan (Mark Conway), plassert på toppen av en rad med stoler som skal forestille et hustak. De har søkt tilflukt der etter å ha stjålet penger for å finansiere et dopmisbruk. Dialogen er morsom, tematisk godt utviklet og gir skuespillerne mye å jobbe med. Det føles mer som en scene tatt ut av en større fortelling enn et helt selvstendig verk, men det flyter likevel troverdig og effektivt.

«Checkout» er et mer omfattende stykke der Poppy Corbett henter opp igjen temaet om dommen etter døden, så kjent fra Frank Capras «It’s a Wonderful Life». Tre kunder og tre kassamedarbeidere i et supermarked er travelt opptatt med å skanne varer, men dette er ikke noe vanlig supermarked. Det er et evig oppgjør, og kundene innser etter hvert at de blir vurdert ut fra handlingene sine i dette livet. Alle tre blir funnet utilstrekkelige, krydret med vittige referanser til sjargongen vi elsker å hate fra dagligvarebransjen (det dukker opp noen virkelig «uventede varer i pakkusonen»!). Likevel er måten minst to av karakterene får en «pose for livet» – eller en sjanse nummer to – besynderlig forhastet og uforklart. Stykket ender nokså brått med tanke på de store spørsmålene det setter i gang.

Damage Done av Owen McCafferty

Kveldens andre akt bød på glimrende skuespill, men basert på et svært tynt grunnlag. Karl Johnson og Sue Porrett er begge erfarne skuespillere, men her blir talentene deres knapt satt på prøve i Owen McCaffertys spinkle stykke om et eldre par som prøver å gjenoppta kontakten etter lang tid uten kommunikasjon. Det hele ender i den samme gjensidige uforstanden og frustrasjonen som førte til stillheten i utgangspunktet. Publikum likte dialogen godt, men dette er et territorium som er så grundig kolonisert av Beckett og Pinter at det skal mye til for å åpne opp nye perspektiver.

Kampala av Stephen Jeffreys

Programmets siste og mest gåtefulle innslag var «Kampala» av Stephen Jeffreys, som presenterte tre små tablåer fra den postkoloniale historien til Ugandas hovedstad og dens innbyggere. Det ble fremført med glød og verbal presisjon, og mye energi fra de fire skuespillerne, men det var uklart for meg hvor stykket egentlig ville. Åpningsscenen, en skildring av selvstendighetsmarkeringen i 1962, var mer beskrivende enn utforskende, og tonen i de to senere scenene fra Idi Amins styre var ustabil – aldri helt komisk, aldri helt tragisk, og med lite forløsning. Etter min mening viste dramatikeren aldri kortene sine.

Det er nå et år siden jeg begynte å anmelde teater regelmessig, og i løpet av den tiden har jeg ofte bemerket det enestående nivået på skuespillere og tekniske kreative krefter i London. Nesten alltid er det en prestasjon å rose eller et scenografisk element å trekke frem, uansett hvor lite teatret er eller hvor begrenset budsjettet måtte være. Like ofte har jeg imidlertid merket meg mangelen på rått skrivetalent. Ofte har stykkene jeg har sett hatt dype glimt eller interessante konsepter som ville hatt godt av mer bearbeiding eller hjelp fra en dramaturg. Men jeg må gå lenger og si at jeg også har sett mye arbeid som rett og slett er uoriginalt, eller basert på for lite livserfaring eller et for abstrakt konsept som aldri får brennkraft.

Der jeg har sett ekte talent, er det oftest i materiale fra forfattere som jobber langt utenfor London. Det kan virke som et paradoks med tanke på det enorme mangfoldet i storbyen, men det urbane livet kan også produsere en innsnevret horisont, særlig hvis forfattere fokuserer for ensidig på sosial nød og rålidelse på en forutsigbar måte. Etter at det regionale repertoarteateret har forsvunnet, har forbindelsene mellom London og «provinsene» visnet hen. Der The Miniaturists virkelig kunne utgjort en forskjell, er ved å ta prosjektet sitt med fullverdige kortstykker til andre deler av landet og hente inn verk fra lokale forfattere.

Oppsetningen av stykker fra Lancashire-skolen som jeg anmeldte ved Finborough Theatre nylig, minner oss om det iherdige arbeidet som ble gjort av pionerer som Annie Horniman for å fremme ny dramatikk utenfor London i den edwardianske tiden. Vi trenger mer av den samme gründerånden i dag hvis det virkelige skrivetalentet som finnes der ute i det ganske land skal bli fullt utviklet og nå ut til publikum.