ANMELDELSE: The Seth Concert Series med Chuck og Lilli Cooper ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Seth Rudetsky med Chuck og Lilli Cooper, presentert som en del av The Seth Online Concert Series.

The Seth Concert Series med Chuck og Lilli Cooper

Direkte på nett søndag 23. mai, med reprise mandag 24. mai

4 stjerner

Nettsiden til Seth Concert Series

Navnene 'Chuck og Lilli Cooper' kan kanskje høres ut som det kranglende ekteparet i sentrum av Cole Porters 'Kiss Me, Kate', men de er i virkeligheten to andre skudd på Broadway-stammen – en far-og-datter-duo som ble rullet ut for vår fornøyelse i Seth Rudetskys nyeste online kabaret-talkshow denne fuktige og vindfulle maikvelden.

Dagens store nyhet var at mikrofonstativet var borte, og håndholdte mikrofoner var tilbake på moten. Javel, ja. Det kunne bety... hva som helst. 'Wherever He Ain't' (Jerry Herman) var Lillis åpningssalve med håndholdt mikrofon, hentet fra en av hennes tidligere roller i 'Mack and Mabel'. Chuck plukket opp energien, og med en stemme som kanskje er mer preget av livets gang enn hennes, pakket han den inn i den varme klangen fra tittellåten i Kurt Weill og Maxwell Andersons 'Lost In The Stars' – et svært kjærkomment innslag fra 1949 i et show som av og til glemmer at det fantes musikk før 1950. Begge disse numrene handlet vel om det å komme seg bort, på hver sin måte. Kanskje det var her showet var på vei?

Hvis flukt var et tema utøverne hadde i tankene, så holdt de kortene tett til brystet. Vi marsjerte friskt videre gjennom flere personlige anekdoter, før Lilli var tilbake med Lorenz Hart og Dick Rodgers' 'To Keep My Love Alive' fra deres 1943-revisjon av den enda eldre 'A Connecticut Yankee'. Denne lovsangen til misantropi og tilfeldige drap virket bare å peke mot mørkere krefter i ukens show. Ganske fascinerende.

Eldstemann Cooper var på langt tryggere vokal grunn med 'Your Feets Too Big' (Fred Fisher/Ada Benson, fra 1936... den mannen er velkommen tilbake). Som skildring av ekteskapelig uenighet var dette langt mindre traumatiserende enn det forrige nummeret, og sørget utvilsomt for at vi alle kunne sove litt tryggere i natt. Så tilbake til Lilli. (På dette tidspunktet lurte jeg på om de kjørte en 'bad cop/good cop'-rutine?) Hun snudde fluktstemningen mot musikalen 'Hair' (hvor hun aldri helt mestret teksten), og derfra til de dystre elendighetene i 'Spring Awakening' (Duncan Sheik/Stephen Sater). Seth pleier vanligvis å lirke ut ganske saftig sladder fra overlevende etter dette showet, som faste seere kan bekrefte, så vi satt ytterst på stolsetet. Men alt vi fikk, var en gjenfortelling av en gammel historie.

Var dette et bevisst valg eller hadde researchen sviktet? Vanskelig å si. Imens flommet det blekkfargede vannet fra 'The Dark I Know Well' fra nevnte ungdoms-angst-fest inn i ørene våre. Seth spilte de tre akkordene som støtter hennes messen med full overbevisning. Men når man – som Lilli – opplever at ungdommer kommer til scenedøren etter forestilling og forteller at stykket har hjulpet dem gjennom familieovergrep eller selvmordsforsøk, da ser man teater på en helt ny måte. Til syvende og sist koker alt ned til å kjenne sin egen verdi, oppsummerte hun bestemt.

I mellomtiden ble Chuck tatt med tilbake til sin rolle i den uvanlige 'Caroline, or Change' av Tony Kushner. Forestillingen hadde en lang modningsprosess, inkludert en fascinerende tidlig forestilling for et publikum på én – George Wolfe – en fremføring som ble desto mer fantastisk fordi skuespillerne improviserte de musikalske partiene. Jeanine Tesori kom til slutt med på laget for å skrive musikken og skapte det som – etter min mening – er partituret til en opera som tilfeldigvis bruker språket til (alle former for) populær amerikansk musikk fra 1940- til 60-tallet. Litt som hos Janáček forblir de musikalske konturene ultra-tro mot rytmene i naturlig tale, og bruddstykker av én stil kolliderer med andre. Dette er musikk som våger seg dit de fleste andre partiturer ikke tør gå.

Han begynte dermed med en slags sørlandsk klagesang som gled over i gospel med 'Gone For Good', et nummer for 'The Bus', en rolle Cooper spilte, før han bygget det opp til et rekviem for den snigmyrdede presidenten JFK. Alvorlige saker. Vi kunne gjerne ha dvelt ved den stemningen en stund, men nei – vi måtte haste videre til det lette skummet i 'Tootsie' (David Yazbek/Robert Horn) og Lillis Tony-nominerte innsats som Julie i 'There Was John', et veldreid nummer som høres ut som noe man kunne ha hørt for flere tiår siden.

Deretter fortalte Chuck historien om hvordan han fikk møte Hal Prince: den inkluderte en diskusjon om Paul Robesons forbedringer av Oscar Hammerstein IIs tekst til 'Ol' Man River'. Og så fikk han rollen som Tevye i Bock og Harnicks 'Fiddler on the Roof' (Spellemann på taket). En interessant kobling: en svart artist endrer en hvit amerikaners tekst for en svart karakter i en musikalversjon av en hvit forfatters roman om rasespenninger i sørstatene, for så å gå på audition hos en jødisk produsent for å bli besatt som svart hovedrolle i den definerende musikalen om jødisk undertrykkelse i det før-revolusjonære Russland. Hengte du med? Amerika: den store smeltedigelen. Cooper gjorde 'If I Were A Rich Man' til sin helt egen.

Så var det tid for vår ukentlige dose med 'Wicked', og den store Schwartz' 'The Wizard and I'. Lilli leverte så det sang. Chuck fikk deretter fortalt en liten anekdote om hverdagsrasisme på varehuset Macy's (vi har ikke spurt Macy's om en kommentar), før han tok av seg hatten for Gershwin-brødrenes 'It Ain't Necessarily So' fra 'Porgy and Bess'. Lilli og Seth ble med på scat-koret. Igjen var stemmen hans i toppform i dette repertoaret.

Til slutt kom to duetter: den første fra en musikal vi aldri før har hørt om i dette programmet (ironi), 'Little Shop of Horrors' (Alan Menken/Howard Ashman), og 'Suddenly Seymour', med Seth som den andre stemmen – og han gjorde det faktisk ganske bra. Så listet vi oss forsiktig inn i den uklare verdenen til 'The Life' (Cy Coleman/Ira Gasman) med 'I'm Gettin' Too Old For The Oldest Profession', perfekt fremført av en inspirert duo som utvilsomt trakk veksler på sin egen bakgrunn som svarte i USA.

Ikke for gamle for oss, uansett hvor hard og lang den jobben kan virke, i et show som – selv om det ikke manglet på spenninger og tilsynelatende motsetninger – ga oss mer enn nok å tenke på, samt å føle på.