ANMELDELSE: The Seth Concert Series med Jeremy Jordan ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder konsertserien til Seth Rudetsky, som denne uken har storfint besøk av Broadways egen Jeremy Jordan.

Jeremy Jordan The Seth Concert Series: med Jeremy Jordan

Søndag 13. og mandag 14. september

Strømmes på nett

Besøk Seths nettside

Dette var et etterlengtet og solid gjensyn med den uforferdede Seth Rudetsky, som gir alt i dette avvæpnende ærlige, intime og lekne kabaret- og prateformatet.  Det er ikke mange som tør å risikere en slik frihet i sine presentasjoner, eller som har så stor tillit til gjestene sine i det spillet han legger opp til.  Men denne konsertserien har vist ham å være en programleder med usedvanlig god dømmekraft, og i tillegg en person som tør å ta sjanser – noe som er selve kjernen i teater, uansett om det er musikk i det eller ei.

Denne gangen tok Seth showet med «på tur».  Vi åpnet i den praktfulle stuen til venninnen hans, Barbara, og de fikk selskap – på tradisjonelt vis via internettets mirakler – av gjesten, den fløyelsmyke tenoren Jeremy Jordan.  «Death Note» (Frank Wildhorn og Jack Murphy i toppform), en relativt ny forestilling fra 2015, sto for åpningen med låten «Hurricane». Her viste Jordan sitt mesterskap i mikrofonteknikk, og han forførte oss inn i sangens fantasiverden før han slo ut i full drama og handling.  Dette var virkelig en formidabel start.  Den lekne kjemien var på plass fra første sekund.  Koblinger til Jordans rolle i Superman-universet ble gjort, og lokket frem en plettfri, improvisert snutt av «Eye of the Tiger», før praten svingte innom «West Side Story» og hans forkjærlighet for videospill (gamle Mario- og Zelda-klassikere, men «Rocket League» – i utgangspunktet fotball med biler, folkens – er favoritten akkurat nå).  Praten satt løst.  (Veldig løst!)  Disse to har tross alt en forhistorie sammen....

Tilbake til Hollywood Bowl og en spillejobb for Jeremy med Gustavo Dudamel (kun øverste hylle her).  Her fikk vi høre «Maria» (Bernstein-Sondheim – som jeg og en zillion andre seere ønsket oss: ja, man kan faktisk ØNSKE seg låter i denne serien!). Den startet lavmælt og vokste seg sakte og vakkert frem, uten å bli prangende. Vi fikk se Tony forandre seg foran øynene våre før Jordan dro til og lot lys og lyd flomme inn, for så å samle alt igjen i en pustberøvende avslutning.  Deretter beveget vi oss til Richard Oberacker og Robert Taylors «Bandstand», nok en forestilling han ikke fikk rollen i: «den viktigste ferdigheten man kan ha, er å takle avslag,» sa han.  Det stoppet ikke Seth fra å la oss høre hva Jeremy kan gjøre med karakteren Donny Novitskis «I am»-sang.  Dette er et populært valg for auditions og kabareter fordi låten krever alt en tenor har å by på av glans og gnist.  I tillegg til teknisk briljans synger Jordan med en lidenskapelig fysikk, og man får et skikkelig kick av å se ham kaste kropp og sjel inn i karakteren.  Han gjør faktisk det hele tiden: ekte, hundre prosent dedikasjon og sannferdighet – hver eneste gang – og med et gutteaktig, sjarmerende smil som fyller tomrommet når applausen uteblir i stuen.

Som om denne praten om motgang ikke var nok, gikk vi videre til en annen rolle han ikke fikk: Jordan viser ikke bare sårbarhet, han er faktisk stolt av den.  Det virker som om hans kjerne – både som artist og som menneske – er bygget på nettopp den skjørheten som enkelte kunstnere ikke våger å dele; dette er et gjennomgående tema i denne serien.  Deretter hørte vi Chris' dramatiske nummer «Why, God, Why?» fra «Miss Saigon» (Schönberg/Boublil).  Her viste han en heroisk verdighet og malte følelsene i denne historien om kjærlighet og offer med store og klare penselstrøk.  Seth ble overrasket over at Jordan ikke fikk denne rollen, og alle som hørte ham her, vil nok være enige.  Det ble litt snakk om «Waitress» (Sara Bareilles) og «Bonnie and Clyde», en forestilling han faktisk fikk spille i (Frank Wildhorn igjen, denne gangen med Don Black).  Fra gynekologiens verden kom imidlertid toner fra en helt annen type stemme, en lys og klokkeklar tolkning av hit-låten «She Used To Be Mine», Jennas inderlige bekjennelse i «Waitress». Her leverte Jordan et utrolig overbevisende og gripende argument for kjønnsoverskridende tolkninger: det er en fantastisk sang, og det krever en sanger av Jordans kaliber for å gjøre en slik tilnærming rettferdighet.

Seth Rudetsky

Neste stopp var nok en rolle han aldri spilte, fra «The Book of Mormon» (Parker, Lopez, Stone) og «You and Me (But Mostly Me)».  Han satt Elder Price perfekt (med en duetterende Seth som virkelig ga alt som Cunningham).  Ser dere?  Med en stemme som hans kan man gjøre hva som helst.  Inkludert stemmeskuespill for animasjonsfilm: vi fikk noen historier om barnehumor før vi skiftet over til Jason Robert Browns «If I Didn't Believe In You» fra «The Last Five Years», en musikal som ble filmatisert med Jordan i rollen som JRB.  Igjen er dette et nummer som krever en enorm vokal fargepalett og stålkontroll på intrikat teknikk.  Dette ledet oss til konkurransenummeret – hentet fra «Newsies» (Menken/Feldman/Fierstein) – og Jacks forrykende finale i første akt, «Santa Fe», i en tøff vinneropptreden fra Ray Waters. Det ble en fin overgang til en samtale om sosial rettferdighet og begge artistenes engasjement på feltet.  Seth ville vite hvorfor Jordan valgte denne retningen, og han svarte rett og slett: «Det handler bare om sunn fornuft».  Men før vi fikk høre mer fra den forestillingen, fikk vi hans helt personlige tolkning av Arlen og Harburgs «Over The Rainbow». Han brukte sin sexy, men samtidig uskyldige miks av lys tenor og falsett i denne hymnen til barndommens drømmer, flettet sammen med en nydelig ballade i Stevie Wonder-stil: Charlie Smalls' «Home» fra «The Wiz».

For å balansere alle følelsene med litt syrlighet og realisme, rystet Seymours «Grow For Me» (Alan Menken og Howard Ashman) fra «Little Shop of Horrors» oss tilbake til virkeligheten.  (Ingen liten bragd for en sci-fi-grøsser basert på en B-film fra sekstitallet.)  David Katz og Kieran Edwards leverte for øvrig topp lyd igjen: alle de ekstreme svingningene i volum, energi og stemning ble fanget opp av mikrofonene som om det kom fra et stort, profesjonelt lydstudio.  Som en storslått avslutning fikk vi «Soliloquy» fra «Carousel» (Rodgers og Hammerstein), og Jordan fant en helt ny måte å fortelle historien om Billy Bigelow på.  Det var nok en raus og nyansert opptreden, våken for hver minste skygge eller lysglimt i partituret, og med en bruk av rubato som kanskje ville gitt komponisten Richard Rodgers hjerteinfarkt, men som trollbinder ethvert moderne publikum.

En strålende retur til toppform, med andre ord.

Neste gjest: Judy Kuhn

BESØK SETHS NETTSIDE HER