ANMELDELSE: The Wars Of The Roses: Edward IV, Rose Theatre ✭✭✭✭

Alexander Hanson og Joely Richardson. Foto: Mark Douet The Wars Of The Roses: Edward IV

Rose Theatre, Kingston

03/10/15

4 Stjerner

«Gir ikke hagtornbusken søtere skygge

For gjetere som vokter sine enfoldige får,

Enn en rik, brodert tronhimmel gjør

For konger som frykter sine undersåtters svik?»

Den andre delen av Roskrigenes trilogi har mange av de samme styrkene som Henrik VI, og jeg skal ikke utdype dem i detalj her. Det holder å si at Barton og Hall forsøker å rydde opp i kaoset av skiftende lojaliteter, brutte løfter og uavgjorte slag som utgjør den senere delen av Shakespeares Henrik-stykker, og de lykkes i stor grad med det. Rollelisten er forenklet, scener er finpusset eller flyttet på, slag er utelatt, og resultatet er langt mer strukturert, flytende og fengslende enn originalen. Alle former for symmetri og forbindelser som ligger begravd i detaljer i originalen, blir her løftet frem på minneverdig vis. Man mister likevel ikke elskede poesier eller karakterer som står sentralt i dramaet etter hvert som konflikten mellom tilhengerne av den hvite og røde rosen intensiveres. Sluttresultatet er ikke fullt så velformet som Henrik VI – selv om det ikke er adapsjonens feil. Edward IV er helt enkelt et overgangsstykke hvor noen av karakterene som ble introdusert i den første delen – for eksempel hertugen av York, dronning Margaret, Henrik VI selv og jarlen av Warwick – blir fullt utviklet og takker for seg, mens andre roller – Richard av Gloucester (den fremtidige Rikard III), hans bror Clarence og dronning Elizabeth – gjør sin entré. Edward IV selv er kun en sentral skikkelse i andre halvdel av stykket, og kan derfor ikke fungere som en samlende kraft gjennom hele verket, i tillegg til at han er en svak og vaklende figur. Stykket mangler derfor den strukturelle strengheten Barton finner i Henrik VI, og som Shakespeare selv finner så spektakulært i Rikard III.

Det mest severdige i dette stykket er derfor de politiske og personlige rivaliseringene som utvikler seg mellom York (Alexander Hanson), Warwick (Timothy Walker) og dronning Margaret (Joely Richardson), mens Henrik VI selv (Alex Waldmann) bidrar mer som et klagekor i periferien. Det sterke skuespillet i disse rollene sikrer at dette er fengslende å se på, selv om minnene om Donald Sinden, Peggy Ashcroft, Brewster Mason og David Warner ikke blir overskygget (og kan fortsatt ses i kornete klipp på YouTube).

Barton og Hall var tydelige på at deres hovedbegrunnelse for denne adapsjonen var å vise hvor relevant Shakespeares drama fortsatt er som en kommentar til dagens politikk. Dette stykket er det av de tre som på overflaten ligner mest på Game of Thrones, og det er derfor viktig for meg å illustrere ved å vise til enkelte scener hvordan det går langt utover ren historisk maktkamp som underholdning.

Alex Waldmann som Henrik VI. Foto: Mark Douet Noen av de beste øyeblikkene finnes fordi Barton har forsterket originalen. Når York endelig får sitte kort på den storslåtte tronen, et byggverk verdig Ringenes Herre, spør han «Hvilken kongelig tittel er bevis nok?», og i det som følger får vi en fantastisk rekke meditasjoner, nøyaktig halvveis gjennom triptyk-verket, om maktens forgjengelighet, karakterenes forfengelege ambisjoner, og et rørende øyeblikk med dramatisert innsikt: mannen som har kjempet så hardt for å nå toppen, aner faktisk ikke hva han skal gjøre med makten som nå endelig ser ut til å være innen rekkevidde.

Men de fineste scenene er fortsatt hovedsakelig Shakespeares egne. Yorks død for Margarets hånd må spilles ut i full gru, og det gjør den her. Dronning Margaret får sin hevn for det tidligere drapet på sin elsker ved å ydmyke sin store motstander og deretter tørke ansiktet hans med en klut dynket i blodet til en av sønnene hans. Hennes hysteriske latter, gitt full tyngde av Richardson, står som et nakent symbol på hvordan borgerkrig fortærer og deformerer de som utøver den.

Som en bevisst kontrast i stemning til dette blodbadet, står Henrik VIs grubling over sin ulykke mens han ser ned på en slagmark der en far har drept en sønn og en sønn sin far, frem som en scene verdig Beckett. Likevel er det hele Shakespeares originalverk, ikke en omskriving. Waldmanns prestasjon fanger en vemodig enkelhet og ynde, samtidig som han fortsatt yter full rettferdighet til de retoriske formene i det svært kunstferdige språket. Litterær form, politisk lærdom og emosjonell kraft smelter perfekt sammen. Både Shakespeare og Barton er bevisste på behovet for å vise frem vanlige folks involvering og borgerkrigens innvirkning på de utenfor den politiske eliten. Episoden om Cades opprør er derfor avgjørende som en dramatisk kontrast til baronenes krangler og som et generelt skifte i toneleie. Rufus Hound, i rollen som Cade, får utvilsomt kveldens største latter med sin oppfordring om å «Drep alle advokatene!». Men han leverer også en veldig sympatisk og fullverdig skildring av en uutdannet mann med naturlig vidd og snakketøyet i orden, som blir utmanøvrert av de politiske insiderne. Igjen er det tydelige moderne paralleller her, verdig House of Cards, i måten opprøret blir slått ned på ved både å mane frem minnet om Henrik V og tilby bestikkelser for å få befolkningen til å heller bruke sin energi på å bekjempe franskmennene.

Når vi beveger oss inn i stykkets senere faser, er det Richard av Gloucesters fremgang som krever vår oppmerksomhet mer enn den antatte seierherren og sanselige sveklingen Edward IV (spilt av vår egen Kåre Conradi). Robert Sheehan viser stor dyktighet i å vise hvordan man «gir kameleonen nye farger». Hans monologer ved scenekanten vokser i vidd, sjarmerende ondskap og teft, i den grad at han stoppet forestillingen med applaus. Dette forbereder oss på en av de fineste scenene i trilogien – drapet på Henrik VI i Tower – konfrontasjonen mellom fanebærerne for rendyrket godhet og ondskap. Både Sheehan og Waldmann er fremragende her, men det er det milde kysset Henrik gir Richard rett før det dødelige støtet, et grep videreført fra den opprinnelige produksjonen, som gjør det mest talende dramatiske poenget av alle.

Trevor Nunn og hans kreative team styrer forestillingens suksess, men ofte på diskret vis. Med så mange sceneskift må skuespillerne drive handlingen fremover hele tiden: de er allerede på scenen når publikum setter seg etter pausen; scenografien er holdt til et minimum; og som en særlig fin detalj blir sverd trukket ut av eller satt inn i hull på siden av forscenen etter behov. Kampregissør Michael Ranson sørger for at kampene er overbevisende, men ikke monotone – rutinene varieres fremfor å repeteres, og blod brukes kun der det spesifikt er nevnt i teksten. Det makabre fremkalles mer subtilt ved å ta i bruk publikums egen fantasi i stedet.

Det er få rekvisitter, og kostymene består av rustninger i dempede farger med mindre det seremonielle krever mer. Utover slagscenene er det rikelig med bevegelse, og den visuelle dimensjonen blir aldri neglisjert, med god bruk av balkongene og ulike nivåer i kulissene. Vi avslutter med en iscenesatt dans for å feire dominansen til de tre York-solene, men med Richard av Gloucester plassert talende på siden. Det falske pomp og prakt-spillet i Edwards hoff er allerede tydelig, og det samme er kilden til dets nært forestående fall.

Les Tims anmeldelse av Henrik VI Les Tims anmeldelse av Rikard III