ANMELDELSE: The Weir, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭✭

Ensemblet i The Weir. Foto: Marc Brenner The Weir

Mercury Theatre, Colchester.

14. september 2017

4 stjerner

Mens mange teatre sparker i gang høstsesongen med en brautende, komisk og oppmerksomhetssyk produksjon, har Mercury – i samarbeid med English Touring Theatre – valgt Connor McPhersons reflekterte og karakterdrevne studie av irsk fortellerkunst, The Weir. Fem karakterer samles i en lokal pub, og ankomsten til den mystiske Valerie, som har flyttet til området fra Dublin, vekker både mistanke og lysten til å fortelle spøkelseshistorier. Men det er hennes egen tragiske historie som overgår alle de andre, og som åpenbarer et stykke preget av majestetisk melankoli, ispedd en skarp humor som effektivt løser opp stemningen.

Sean Murray, Sam O'Mahony, Natalie Radmall-Quirke. Foto: Marc Brenner

Regissør Adele Thomas setter tempoet perfekt. The Weir er en slags teaterverdenens svar på sakte-TV; hendelsene får utfolde seg i sitt eget tempo. Bare det å finne frem og åpne en flaske hvitvin blir en stor begivenhet som man skjønner vil bli snakket om i årevis framover. Hun har satt sammen et fremragende ensemble som bebor puben på en utrolig realistisk måte (et flott design av Madeleine Girling som plasserer lokalet i et vindbitt limbo, med dekorasjoner fra flere tiår tilbake). Dette er i høyeste grad skuespillernes stykke, der hver enkelt får boltre seg i karakterstudier, monologer og McPhersons fantastiske tekst.

Sean Murray er glimrende som den gretne gamle fylliken Jack, en svært kritisk observatør av sine sambygdinger, som likevel avslører sorgen over å ha latt kjærligheten gå fra seg og det å forbli enslig og alene. Vi møter den prangende Finbar, i en strålende prestasjon av Louis Dempsey, som tydelig viser at Finbar anser seg selv som litt bedre enn naboene i sin fine dress – en gift mann som viser Valerie rundt. John O’Dowd spiller Jim, som pleier sin syke mor og finner trøst i selskapet; hans spøkelseshistorie er kanskje den mest urovekkende av alle, nydelig formidlet. Natalie Radmall-Quirke fanger briljant outsideren Valerie, som knuser både mennenes og publikums hjerter med sin tragiske fortelling om tap. Best av alle er den utmerkede Sam O’Mahony som bartenderen Brendan, som ikke får fortelle sin egen historie da han ennå ikke har elsket eller tapt. Ved å lytte til Jacks advarsler om å ikke ende opp som ham, blir dette en studie i stille desperasjon over tidens gang. Hvis dette høres i overkant melankolsk ut, er karakterene og relasjonene så naturlige at humoren og ertingen mellom dem letter stemningen betraktelig.

John O'Dowd, Sean Murray, Sam O'Mahony og Louis Dempsey i The Weir. Foto: Marc Brenner

Jeg har noen små innvendinger. Lyssatsingen er noe eksentrisk; den fungerer dårlig når den prøver å illustrere dagene som går, men er langt kraftfullere i sin enkelhet når den skaper atmosfære rundt historiene. Det er også en trend for tiden at regissører underbygger et stykke med hjemsøkende lydlandskap og musikk. Her varsler en helt unødvendig fiolin oss om at det vi hører er viktig – slutt med det, det er ikke nødvendig, vi vet at det er det. Skuespillerne og teksten er mer enn nok. Bortsett fra dette, vil denne oppsetningen gi deg lyst til å skjenke en Guinness, krype inntil peisen og lytte til disse menneskene fortelle sine historier.

SPILLERUTE FOR THE WEIR