ANMELDELSE: Den hvite hest (The White Horse Inn), Renaissance Theater Berlin ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Sommer i Tyrol (The White Horse Inn) som nå spilles på Renaissance Theatre i Berlin.

Sommer i Tyrol (Im Weissen Roessl)Renaissance Theater, Berlin 5 stjerner Bestill billetter Da denne storslåtte operetten (eller musikalske komedien) først dukket opp i 1930, ble den en internasjonal sensasjon.  Den ble umiddelbart oversatt til engelsk, utvidet med masse nytt materiale, og flyttet til London Coliseum året etter. Der spilte den i hele 651 forestillinger – et enormt antall den gangen – og bød på det nå utenkelige synet av et ensemble på 160 personer, tre orkestre og et gigantisk kor.  Cameron Mackintosh prøver antageligvis fremdeles å forstå hvordan den klarte å tjene inn hele budsjettet på £60 000 før den i det hele tatt hadde premiere.  Spekket med praktfulle melodier av Ralph Benatzky, Robert Stolz og Bruno Granichstaedten, med de litterære tekstene til Robert Gilbert og et manus av Hans Mueller-Einigen og Erik Charrell (basert på skuespillet til Oscar Blumenthal og Gustav Kadelberg), er stykket et bevis på et vellykket samarbeid.  Men det siste du sannsynligvis hørte om stykket, var kanskje via falmet nostalgi eller som et symbol på noe gammelmodig og latterliggjort.  Ingenting av dette kan forberede deg på det foretaksomme Renaissance Theater i Berlin har vekket til live.  Fjorårets store sommerhit er tilbake denne augusten, og den vil garantert bli populær igjen.  Men denne gangen i en form som ligger langt unna den opprinnelige stilen.  Med et ensemble på bare ni personer starter showet med å snu opp-ned på alle forventninger du måtte ha hatt med deg inn i teatersalen.  I et slags lunt skumringslys sitter ensemblet – i en blanding av moderne og tradisjonelle østerrikske klær – på scenekanten med føttene dinglende mot publikum, og fremfører stykkets mest kjente melodi, tidligere kjent som en dundrende vals, som en pustende og lavmælt vuggesang.  En sopran blir ivrig og vil skru opp volumet, men resten av ensemblet holder henne igjen: det er produksjonens første spøk – og det kommer mange flere – men alle tjener det samme gjennomtenkte formålet: å få oss til å stoppe opp, lytte og fokusere på hva som skjer og hvordan mennesker oppfører seg.  På denne måten hører vi hvert eneste ord i den velskrevne teksten, og vi blir dratt inn i en frodig fantasiverden der drømmer faktisk går i oppfyllelse.  Likevel er det også en verden der vi må være svært bevisste på vår egen oppførsel og samspillet med andre.  Det er en strålende åpning av regissør Torsten Fisher, den første av mange genistreker som gjør denne oppsetningen til en av de mest minneverdige jeg har sett.  Idét Gerhard Littaus presise lyssetting kommer på, ser vi ikke bare Herbert Schaefer og Vasilis Triantafillopoulos' fantastiske scenografi av et vertshus i tre – romslig, men likevel enkelt og hjemmekoselig – men også det fem manns sterke folkemusikkbandet på scenen. De tar oss med på en uforglemmelig musikalsk reise: et slag mini-orkester med piano, trekkspill, bratsj, munnspill (Harry Ermer – som også er kapellmester og arrangør), perkusjon, hakkebrett, fløyte (Volker Fry), cello, trompet (Johannes Severin), fioliner (Angelika Feckl), samt kontrabass og tuba (Otwin Zipp/Dirk Schmigotzki).  I hendene på disse fremragende musikerne gjennomgår partituret en kaleidoskopisk variasjon av stiler – fra salmer til rap, via folkemusikk, Schlager, rock'n'roll og selvfølgelig de kjente rytmene fra tysk-østerriksk operette.  Reisen er like forfriskende som en fottur i fjellene rundt den vakre Wolfgangsee, der det en gang så nette 'grand hotel' fra tittelen ligger.  Men denne forestillingen lar deg se bak solglitret i innsjøen; den lar deg se inn i hjertene til de som bor og jobber her, og de som bare er på sesongvisitt.  Enestående blant disse er sentralfiguren Sigismund Sülzheimer, en grotesk karikatur av den småborgerlige berliner-typen som en gang i året vil flykte fra storbyens støv til en landlig idyll... med det forbeholdet at absolutt alt skal være akkurat som hjemme i Berlin.  Det umulige i dette prosjektet er selve motoren i komedien, og det er utrolig fornøyelig å sitte i en sal full av berlinere som ser seg selv i denne figuren og ler av både hans og sin egen selvhøytidelighet.  Faktisk slutter det nesten å være teater og blir mer som gruppeterapi.  Rundt denne vinnende personligheten – gitt en støyende troverdighet i Ralph Morgensterns gnistrende tolkning (en blanding mellom King Lear og Don Pasquale) – roterer et system av andre fascinerende menneskeportretter.  Vertshusets vertinne, Josepha (Winnie Boewe, en kvinne med autoritet), blander gjerne forretning og fornøyelse, men avviser sin kelner Leopold (den velsyngende og kjekke Andreas Bieber) til fordel for den mer sofistikerte gjesten Dr. Otto Siedler (den flotte Tonio Arango), som tilfeldigvis representerer faren til... Sülzheimer, som brått fatter interesse for vertinnen selv.  Floken blir komplett med den gryende romansen mellom den forsmådde Leopold og Ottilie (den herlige soubretten Annemarie Brüntjen), datteren til fabrikkeier Wilhelm Giesecke (en enda mer grotesk representant for det prøyssiske borgerskapet, Boris Aljinovic).  Dermed er scenen satt for romantiske forviklinger og farsiaktige situasjoner.  Handlingen er perfekt sammenvevd med sjarmerende musikalske numre, der Karl Alfred Schreiners koreografi er briljant tilpasset karakterenes skiftende relasjoner og Fischers stødige komiske tempo.  Det allsidige ensemblet kompletteres av professor Hinzelmann (Walter Kreye), datteren Klärchen (Nadine Schori) og det jodlende vidunderet Angelika Milster (i flere roller).  Du trenger ikke snakke flytende tysk for å følge med: engelske undertekster projiseres for alle, selv om du må være rask til å lese – dialogen kommer kjapt og er spekket med vitser.  Det er til og med en mystisk opptreden av den tidligere østerriksk-ungarske keiseren, erkehertug Franz-Joseph II.  Hans 'tilsynekomst' føles nesten mystisk, som en skikkelse fra en svunnen tid, nærmest en deus ex machina som rydder opp i handlingen og gjør en lykkelig slutt mulig.  Igjen minner det oss om den lune åpningen: vi vakler her ved Wolfgangsee på kanten av denne verdenen og en annen, en verden av ren lykke der vi mister våre hjerter.  Litt som selve kjærlighetsakten, gjør det litt vondt når ferien er over, men det forsterker bare gleden over opplevelsen og lengselen etter å gjenta den.  Neste sommer!

BESTILL BILLETTER TIL SOMMER I TYROL