ANMELDELSE: This House, National Theatre at Home ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder James Grahams stykke This House, som nå strømmes på National Theatre at Home-plattformen frem til 3. juni.

Charles Edwards som Jack Weatherill. Foto: Johan Persson This House

National Theatre at Home

4 stjerner

Strømmes frem til 3. juni.

Et parlament uten rent flertall, en forverret økonomisk krise, misnøye blant velgerne og fastlåste partigrenser. James Grahams fabelaktige stykke, som først ble vist i 2013, tar for seg de turbulente politiske årene mellom 1974 og 1979 da Labour hadde et syltynt flertall på magre 4 til 1 stemmer. Han viser oss på dyktig vis demokratiets mekanikker, hestehandlene og ofrene. Hans varemerke – å formidle store mengder informasjon på både underholdende og lærerikt vis – er tydelig her; ved hjelp av gammeldagse metoder som krittavler og dialog komprimeres år med bakgrunnsstoff til en livlig og hurtiggående forestilling.

Historien fortelles hovedsakelig gjennom kontorene til Labours og de Konservative (Tory) sine innpiskere, og klasseskillene tegnes tydelig fra start. Graham bruker brede penselstrøk for å introdusere karakterene: ertestuing og pølser for Labour, opera og militære referanser for de Konservative. Men bildet blir mer nyansert etter hvert som stykket skrider frem, og dramaet næres av de utrolige hendelsene som faktisk fant sted – John Stonehouses iscenesatte selvmord, avstemningene om EU-medlemskap og den britiske «gentlemen’s agreement»-tradisjonen om paring av stemmer (pairing), som blir avgjørende ikke bare for dramaet, men for historien. Alt formidles av et fantastisk ensemble. Ordskiftet mellom Labours nestleder for innpiskerne Walter Harrison (Reece Dinsdale) og Tory-innpisker Jack Weatherhill (Charles Edwards) utgjør stykkets ryggrad, og de er glimrende motstandere, godt hjulpet av en energisk Phil Daniels i første halvdel. Det Graham gjør spesielt godt er å menneskeliggjøre politikken og vise de enorme kostnadene dette hadde for partiet; 17 parlamentsmedlemmer fra Labour døde som følge av arbeidspresset med å holde partiet ved makten. Lauren O’Neil er utmerket som Ann Taylor, en sjelden kvinne i denne gutteklubben, som på stødig vis håndterer datidens hverdagssexisme.

Giles Taylor som Speaker. Foto: Johan Persson

Kravet om å være fysisk til stede i salen når flertallet er så knapt, er hjertet i stykket. Parlamentsmedlemmet for Batley, i en vakker tolkning av Christopher Goodwin, kjemper mot sviktende helse for å møte opp i salen og stemme for Labour gjennom hele perioden. Men da han bokstavelig talt ligger på dødsleiet, blir han ikke bedt om å stille til det siste mistillitsforslaget, og opposisjonen vinner med én stemme. Dette øyeblikket leder til valget av Margaret Thatcher – på slike sølvpenger snur historien.

Regissør Jeremy Herrin gir stykket den episke iscenesettelsen det fortjener, og levende musikk sørger for sømløse overganger – bandet gjenspeiler den voksende punk-innflytelsen etter hvert som årene går! Selv om tempoet daler noe i en litt for lang andre akt, er det en enorm klarhet i produksjonen (som når Speakeren introduserer hvert parlamentsmedlem) som holder publikum engasjert. Det som også skinner gjennom er respekten innpiskerne har for hverandre, og det ga meg en snev av nostalgi for en tid da politikken virket mindre preget av uforsonlige fløyer enn i dag.

https://www.youtube.com/watch?v=6vsSHyjEMrg