ANMELDELSE: This House, West Yorkshire Playhouse ✭✭✭✭

Ensemblet i This House. Foto: Johan Persson This House

West Yorkshire Playhouse (UK-turné)

Fire stjerner

Turnéplan for Storbritannia

«This House» er et stykke som gjør mer enn bare å underholde og belære – selv om det mestrer begge deler utmerket. Det James Grahams innsiktsfulle skildring av 70-tallets politiske spill oppnår, er å få publikum til å engasjere seg i selve konseptet om regjeringen som institusjon – hva den er, hvordan den fungerer, hvordan den svikter, hvordan den lykkes – og hvor ofte den bare så vidt holder hodet over vannet. Den gang var parlamentet og dets indre liv en institusjon de fleste av oss visste lite om, men som vi mer eller mindre stolte på at gjorde jobben sin. Vi var kanskje ikke enige i beslutningene som ble tatt, men det fantes en generell tro på at organet som helhet fungerte. Med dagens TV-sende debatter, skandaler som parlamentsmedlemmers utgiftsjuks og hele begrepet om «post-sannhet», er denne tilliten ugjenkallelig utfordret. Det «This House» gjør, er å vise oss menneskene bak det komplekse puslespillet av partipisker, sesjoner, voteringer og lobbyvirksomhet.

James Gaddas, Natalie Grady, Martin Marquez, Tony Turner og David Hounslow i This House. Foto: Johan Persson

Grahams beretning om perioden på midten til slutten av 70-tallet, da Labour-regjeringen med økende desperasjon forsøkte å sikre sitt syltynne flertall, fortelles med energi og visjon av regissør James Brining. Dette skjer gjennom en blanding av ladede meningsutvekslinger og koreograferte mellomspill, med bilder av parlamentsmedlemmer som marsjerer målbevisst mens de vifter med papirer til bakgrunnsmusikk. Denne dynamikken hindrer stykket i å falle inn i en tørr dokumentarteater-stil. Bildene representerer visuelt utfordringene Wilson/Callaghan-regjeringen sto overfor på en langt mer engasjerende måte enn lange forklarende taler – som for eksempel når et parlamentsmedlem iscenesetter sitt eget selvmord og dermed reduserer regjeringens kritiske flertall, ved å forsvinne under en bølge av blå silke i 70-talls paisley-underbukser.

Maktspillet, argumentene og de stadig mer desperate metodene Labour tok i bruk for å vinne avgjørende avstemninger, fungerer som en betimelig påminnelse om hvor skjør en regjering kan være. Regjeringens høyst menneskelige innsats for å klamre seg til makten grenser til tider mot det farsaaktige (på et tidspunkt trilles zastupniker inn med oksygentanker), men det viser også prinsippene og overbevisningen bak det politiske spillet – en tilstand som var dømt til å ta slutt da Thatcher-æraen innførte et helt annet sett med verdier. Referanser til saker som «hung parliaments», selvstyre og EU viser oss at utfordringene de sto overfor den gang, ikke har mistet hverken slagkraft eller relevans.

Ensemblet i This House. Foto: Johan Persson

Stykket bæres av et sterkt – og i disse sparetider, forfriskende stort – ensemble som spiller flere roller. Martin Marquez og James Gaddas skiller seg ut som folkets menn i rollene som Labours partipisker, effektivt utfordret av William Chubb og Matthew Pidgeon som deres konservative motstykker. Natalie Grady gir en skarp kontrast som Ann Taylor, den kvinnelige parlamentarikeren som må finne sin vei i en mannsdominert verden, og Louise Ludgate leverer en maktdemonstrasjon som Audrey Wise, Labour-representanten som insisterte på å stemme etter egen samvittighet og overbevisning – ikke ulikt dagens Labour-leder.

Louise Ludgate i This House. Foto: Johan Persson

Det store galleriet av karakterer kan til tider gjøre det utfordrende å skille hvem som er hvem – til tross for det originale grepet med at «The Speaker» annonserer identiteten deres. Dette kan bety at det er vanskelig for publikum å få et dypere inntrykk av karakterene og deres prinsipper utover det umiddelbare, men det er på mange måter samme følelse man får av å se på debattprogrammer som «Question Time», og det la ingen demper på min glede over forestillingen.

James Gaddas og Matthew Pidgeon i This House. Foto: Johan Persson

Etter en tankevekkende og svært fornøyelig kveld satt jeg igjen med et inntrykk av parlamentet som et dysfunksjonelt kollektiv av mennesker – og at mennesker, slik de daglige nyhetene fra steder som Underhuset og Det hvite hus viser, er mer enn kapable til å rote det til. Men uansett hva man måtte mene om det parlamentariske systemet, så er det som en av karakterene sier: Det britiske demokratiet er noe vi har eksportert til hele verden – og det er en eksportartikkel som både har bestått og blomstret.

KLIKK HER FOR TURNÉPLAN FOR THIS HOUSE I STORBRITANNIA

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å holde deg oppdatert om andre spennende turnéforestillinger