ANMELDELSE: Undetectable, King's Head Theatre London ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Tom Wrights skuespill Undetectable i regi av Rikki Beadle-Blair, som nå spilles på King's Head Theatre i London.

Lewis Brown og Freddie Hogan. Foto: Nick Rutter Undetectable

King's Head Theatre

18. februar 2020

4 stjerner

KJØP BILLETTER

Etter den suksessrike debuten i fjor er den unge skuespilleren og dramatikeren Tom Wrights fantastiske stykke for to personer tilbake på denne scenen. Det er en fornøyelse fra start til slutt som også byr på ekte magi.  I Rikki Beadle-Blairs glitrende regi møtes to unge, attraktive og lettkledde – om i det hele tatt påkledde – menn i og rundt en dobbeltseng. Det er en livlig dialog som lover svært godt for denne interessante nye stemmen.

Av de to skuespillerne er det Freddie Hogan som har trukket det lengste strået med rollen som Lex, den drivende kraften bak nesten alt som skjer.  Han griper utfordringen med glød og viser frem et imponerende register av dramatiske ferdigheter. Uavhengig av om du føler tilhørighet til karakteren, er det en ren fryd å se denne ekspertopptredenen.  Ansiktet hans er enormt uttrykksfullt og følger hver eneste vending i humør og tone i denne velskrevne rollen.  Lewis Browns reise er langt mer krevende med den lammende negativiteten til den nevrotiske Bradley, som stadig kaster kaldt vann over Lex' livsglede.  Hva som holder disse to sammen er litt av et mysterium: vi skal tro på at de – eller rettere sagt Lex – har flørtet i tre lange, sexløse måneder før de endte opp i dette respektable soverommet.

Freddie Hogan og Lewis Brown. Foto: Nick Rutter

Ja, det er noe nesten gammeldags og litt sjarmerende over tilnærmingen til sex her.  Det klinger kanskje ikke helt troverdig, spesielt når vi tar deres forhistorie i betraktning (noe jeg kommer tilbake til), men stilt overfor den ene partens voldsomme energi og den andres standhaftige, nesten jomfruelige avslag, føles det egentlig ikke så viktig.  Dette er et idéstykke hvor vi skal lytte til *hva* de sier, snarere enn å lete etter hull i plottet.

Uansett blir alt det underordnet når vi når produksjonens virkelige høydepunkt, som ikke finnes i en fysisk omfavnelse.  Nei, de virkelige fyrverkeriene oppstår i den perfekte sammensmeltingen av Beadle-Blairs iscenesettelse, hans stilrene scenografi og hans eget nydelige lydbilde av klubbrytmer, alt sammen levendegjort av Richard Lamberts detaljerte og treffsikre lysdesign. Hintene om hvilken betydning lyset har for transformasjonen av forestillingen legges tidlig, men resultatet når det endelig kommer er like forbløffende som det er uventet.  (Brown kan takke sin heldige stjerne for dette øyeblikket, for det er her vi får se hvor mye mer han har å by på.)  Episoden der guttene trer ut av sin nåværende mis-en-scène er der forestillingens teatralitet og deres karakterer virkelig blomstrer. Her får vi som publikum endelig varme opp for dem gjennom det de gjør, frigjort fra manusets endeløse spørsmål-og-svar-format, mens de gjenopplever formative erfaringer fra den skeive scenen, fylt med både hedonistisk utskeielse og frenetisk usikkerhet.  Joda, skrivestilen kan minne litt om universet i 'The Inheritance', men i en lekker miniatyrutgave, og den er ikke noe mindre vakker av den grunn.

Lewis Brown og Freddie Hogan. Foto: Nick Rutter

Men etter 75 minutter er det over, og man tar med seg det man føler er verdt å ta med.  For min del var jeg glad for å oppdage at regissøren og dramatikeren – som startet sitt fruktbare samarbeid med 'My Dad's Gap Year' på Park Theatre – allerede jobber med et nytt stykke.  Det føles som en pågående samtale her, en som kan gå i nesten hvilken som helst retning.  'Gay Year' gikk jeg glipp av, men den er utgitt og står på leselisten min.  I mellomtiden, ikke vent på fremtiden: gå og se denne forestillingen nå.  Den er virkelig noe for seg selv.

Spilles til 7. mars på Kings Head Theatre.

KJØP BILLETTER