ANMELDELSE: Weald, Finborough Theatre ✭✭✭✭

David Crellin (Samuel) i Weald (Foto: Alex Brenner) Weald

Finborough Theatre

4. februar 2016

4 stjerner

Bestill billetter “Weald handler om arvens natur i en moderne verden, kraften i vår herkomst og ønsket om å forstå hvorfor vi er de vi er. Underveis finnes det ting som forblir konstante for oss, ting som ikke rokkes i en verden av veltrente kropper, snarveier til rikdom og studiegjeld. Som stedet jeg vokste opp. Stedet jeg kaller hjemme. Weald utforsker hva som forandres og hva som består, og hvordan vi noen ganger ikke innser at de to er byttet om før det er for sent.” – Daniel Foxsmith

Daniel Foxsmith har satt seg et ambisiøst mål med dette stykket: å fange hvordan vår identitetsfølelse både tydeliggjøres og utfordres av tidens gang. Han oppnår dette ved å studere to karakterer på svært ulike stadier i livet, som begge er preget av tvil om fremtiden.

Weald skildrer det skiftende forholdet mellom to menn som arbeider på en gård. Stykket åpner med den middelaldrende Samuel (David Crellin), eieren av gården, som synger en sørgmodig versjon av Kate Rusbys «My Young Man», mens de første lysstrålene jager bort morgenmørket. Når Jim (Dan Parr) – en tidligere ansatt i tjueårene – returnerer til gården og ber om tre ukers arbeid, er Samuel svært nølende. Jim forsøker å gjenopplive deres gamle vennskap – kanskje litt for iherdig – men blir møtt med taushet. En telefon ringer og ringer, men blir aldri besvart. Så, tilsynelatende mot bedre vitende, gir Samuel etter, og de to mennene blir kolleger igjen.

Denne åpningsscenen illustrerer vakkert begge mennenes personlighet, som utvikler seg på en naturlig og tilfredsstillende måte utover i stykket. Samuel er en ettertenksom og likefrem mann, stille stolt over arbeidet sitt og familiens lange eierskap til jorden. Jim er i kontrast utadvendt og selvsikker – hardtarbeidende, men impulsiv og umoden. I en tidlig scene finner han og Samuel tonen mens de kritiserer den nye eieren av nabohuset, før de legger ut på en kraftsalve om vedkommendes Range Rover og trofékone. Som Samuel rettmessig bemerker: «Det er ingen måte å leve på, å bruke livet på å være aggressiv og intolerant. Det er ikke ærefullt.» Det er en viktig lekse, betegnende for de faderlige følelsene Samuel har for sin unge protesjé, som han inderlig ønsker skal lykkes.

Dan Parr (Jim, forgrunn) og David Crellin (Samuel, bakgrunn) i Weald (Foto: Alex Brenner)

Likevel er Samuels form for «ære» usunt knyttet til følelser av avmakt, en fryktbasert erkjennelse av hans svinnende relevans, forsterket av gårdens usikre fremtid. Hans instinkt er å isolere seg fra verden, å late som om telefonen ikke ringer. Utforskingen av Samuels manglende evne til å akseptere endrede omstendigheter, kontrastert med Jims gryende modenhet, er en av stykkets store styrker. Hver gang han hjelper Jim i en krise, forskyves rollene deres litt mer. For hver gang Jim blir i stand til å ta ansvar for sitt profesjonelle og personlige liv, minsker Samuels formål, og han trekker seg mer inn i seg selv. Når Jim innrømmer at gårdsarbeid ikke faller ham naturlig, gjentar Samuel at «du er ikke ingenting» – og vi ser med hjerteskjærende tydelighet at han som mentor forsøker å sone for sin egen følelse av verdiløshet.

Foxsmiths utmerkede manus får drahjelp av to fantastiske skuespillerprestasjoner. David Crellin er en storslått tynget Samuel, men han tilfører også rollen en beundringsverdig kompleksitet – på en gang kjærlig, humoristisk og frustrert. Kontrasten mellom hans fåmælthet i starten og for eksempel en ellevill monolog senere om dart-mesteren Keith Dellers usannsynlige suksess, er fascinerende og virker helt naturlig. Slike øyeblikk underbygger stykkets utforsking av Samuel og Jims polære, men likevel skjebnemessig koblede liv, og Crellin utnytter det dramatiske potensialet med en gripende menneskelig effekt.

Jims ærlige og vinnende vesen fungerer som en tiltalende motvekt til Samuel. Dan Parr fanger gleden og frykten ved å forsone seg med voksenlivet på en slik måte at de forklarende øyeblikkene fremstår som tegn på hans økende modenhet. Ved å snakke ut og være ærlig med seg selv, lærer han å akseptere sin nye plass i verden, i slående kontrast til sin mentor. Det er en herlig og sjarmerende prestasjon, men Parr er kanskje mest minneverdig når han snakker om sin far, en tidligere kollega av Samuel. Den komplekse fortroligheten mellom Jim og denne avdøde figuren vi aldri møter, er fascinerende skildret. Det er spesielt rørende å se motet Jim utviser når han konfronterer vanskelige avsløringer, noe som gir en følelse av forsoning og fullfører en tilfredsstillende karakterutvikling.

Den intime scenen på Finborough Theatre utnyttes imponerende; et fleksibelt, låveaktig interiør som fungerer som både Samuels kontor, stall og markene der Jim rir. Regissør Bryony Shanahan og scenograf Christopher Hone fortjener skryt for den troverdige rammen, skapt gjennom enkle, men smarte grep. Når det regner, vasker Parr klærne sine i ekte vann; når han rir, sitter han på huk på en krakk mens lyden av hover gvaller i bakgrunnen. Mellom scenene utfører skuespillerne fysisk arbeid på gårdsplassen til stemningsfull musikk, som en påminnelse om at begge menn flykter fra noe. Dette kulminerer i spektakulære lydeffekter i en litt surrealistisk, men utvilsomt minneverdig monolog om borgerkrigen, som formidler Samuels atavistiske oppførsel på en interessant måte. Weald er et svært tilfredsstillende stykke, en fengslende undersøkelse av hvordan endrede omstendigheter påvirker vår egen identitet. Foxsmith er en forfatter med stor empati, og karakterenes historier er svært bevegende. Sammen med David Crellins og Dan Parrs strålende prestasjoner og produksjonens innlevende design, ble Weald en berikende teateropplevelse. Weald spilles frem til 27. februar 2016 på Finborough Theatre