ANMELDELSE: When We Have Sufficiently Tortured Each Other, National Theatre ✭✭

Paul T Davies anmelder When We Have Sufficiently Tortured Each Other, som nå spilles på National Theatre i London.

Cate Blanchett. Foto: Stephen Cummiskey When We Have Sufficiently Tortured Each Other.

National Theatre.

24. januar 2019

2 stjerner

Richard Eyre, tidligere kunstnerisk leder ved National Theatre, sammenlignet en gang det å gå på teater med sex. Jeg parafraserer grovt her, men han sa i hovedsak: «Å gå på teater er som å nærme seg sex. Du går dit med store forventninger, og som oftest er det rutinepreget. Av og til ender det i mageplask og katastrofer. Men når det er på sitt beste, glemmer du det aldri.» Han snakket i et program på Channel 4 kalt Blow Your Mind; See a Show, som oppfordret folk til å dra på teater. Dessverre, til tross for pirrende detaljer og seksuelt innhold, byr dette stykket på en skikkelig bomtur, og det eneste som blir «blåst» her, er lommeboka di.

Cate Blanchett og Stephen Dillane. Foto: Stephen Cummiskey

Martin Crimps When We Have Sufficiently Tortured Each Other, 12 Variations on Samuel Richardson’s Pamela (for å gi den sin fulle tittel), utspiller seg i en garasje hvor en mann og en kvinne (de identifiserer seg ikke ved navn) møtes og utfører ulike rollespill. I boken blir en 15 år gammel tjener (Pamela) oppsøkt av husets herre som vil ha sex med henne. Hun gjør motstand, han bortfører henne, og oppmuntret av husholdersken Mrs. Jewkes prøver han – uten hell – å voldta henne. Etter mange vendinger innser de at de elsker hverandre og gifter seg. Det er et smalt utgangspunkt, og med Katie Mitchells cerebrale regi føles stykket som om det er forseglet i en glassmonter; de medvirkende er dedikerte til spillet, men ingenting når emosjonelt ut over scenekanten. Det er to timer (uten pause – selv om det ikke hindret flere i å forlate salen) med lammende kjedsomhet. Tro meg, disse to holder nesten aldri kjeft. Vicki Mortimers scenografi er en trofast gjengivelse av en garasje, komplett med en bil som paret kryper inn i for å ha sex. Ikke bare må dette skape siktlinjeproblemer for deler av publikum, de blir også ytterligere avskåret fra oss, og siden vi ikke ville hørt dem, bruker paret mikrofoner – ikke akkurat det jeg forventet å se noen holde under sex i en bil, med mindre jeg har blitt alvorlig feilinformert om konseptet «dogging».

Stephen Dillane og Cate Blanchett. Foto: Stephen Cummiskey

Det finnes lyspunkter, hovedsakelig skuespillet. Dette er tross alt Cate Blanchett, en av verdens beste skuespillere, og hun glir sømløst mellom rollene som tjener, herre og ulike kjønn (flyt er et sentralt tema), med eksepsjonell stemmekontroll og en total hengivenhet til materialet. Som mannen føltes Stephen Dillane noe kraftløs i starten, spesielt i de feminine rollene hvor han virker mindre overbevisende, men han vokser i styrke utover i stykket. Paret blir overvåket av fire voyeurer som også blir dratt inn i handlingen, og karakterene er rett og slett ganske dårlige til rollespill. De stakkars sjelene hadde fått mer ut av å bli hjemme og se Sex Education på Netflix. Jeg ble stadig mer bekymret for Ross (Craig Miller), som til tross for sine perfekte brystmuskler og vaskebrettmage, blir banket opp av mannen – neppe den kvelden med fornøyelig selvtilfredsstillelse Ross hadde sett for seg, er jeg sikker på. Men selv om Blanchett ikke klarer å puste liv i teksten, står den utmerkede Jessica Gunning for kveldens høydepunkt som Mrs. Jewkes. Hun er feit – og det har jeg lov til å si, da det er hennes egen identifikasjon – og når hun tar mikrofonen fra hovedrollene, eier hun kroppen sin i et strålende standup-nummer. Det er uten tvil stykkets mest interessante del, og i likhet med den mannlige maktkampen med Ross, er det en underutviklet del av manuset – jeg ville ha mer av disse to voyeurene. Problemet med det sentrale forholdet er at alt er basert på samtykke; det står ingenting på spill, det er ingen risiko – vi ser aldri hvordan deres seksuelle relasjon frigjør eller hemmer dem utenfor garasjen.

Argumentene er interessante, og kvinnen er definitivt den sterke part. Programheftet er glimrende, og kanskje fungerer dette bedre som en diskusjon mellom venner enn på en scene. For et år siden satte dette teateret opp Annie Bakers John, som havnet på mange kritikeres lister over årets beste stykker. Det vil ikke skje med denne forestillingen, og selv om vi bare er i januar, ligger den godt an til å bli årets dårligste. Den er i hvert fall årets mest skuffende. Hvis du har billett, ikke forvent «teatralsk Viagra», men nyt det gode skuespillet. Hvis du ikke har billett, selges de på enkelte nettsteder for £800, så hvis du er en rik sadist – vær så god, slå deg løs.

NATIONAL THEATRE NETTSIDE