Pantomime forklart for amerikanere

Castaway Theatre Group. Foto: Christine Jones Event Photography

De har ikke pantomime i USA. Å nei da, det har de ikke – i hvert fall ikke slik vi kjenner det fra Storbritannia, selv om det finnes små kulturelle lommer her og der. Joda, de har et ord som uttales og skrives som "pantomime", men det har en helt annen betydning. Se for deg kona mi, Alison, og meg på et amerikansk cruiseskip utenfor kysten av vakre Alaska. Vi nyter en aperitiff før middagen og snakker med et hyggelig par fra Twenty-Nine Palms i California som vi nettopp har møtt. Vi forteller dem at vi er travelt opptatt med å lære replikker til en kommende pantomime. Et tomt blikk møter oss, nesten som om de tror vi har vært for lenge til sjøs. "Replikker?" spør de. "I en pantomime?"

Selv om det ikke er (helt) universelt i USA, brukes ordene "pantomime" og "mime" om hverandre der borte. Man har vel ikke replikker i en pantomime, de er jo tause, ikke sant?

"Feil," sier jeg. "La meg forklare..."

Det finnes dager hvor det å stå opp av sengen er en dårlig idé. Dette var en av de dagene. Jeg fant fram den metaforiske spaden og begynte å grave, og jo mer jeg gravde, desto tydeligere ble det at den eneste veien ut var å grave videre.

En pantomime, forklarte jeg, er den ultimate triumfen for det gode over det onde. "Som Star Wars-filmene?" foreslo de, og jeg var enig i at det fantes likhetstrekk. Stykkets helt (det vi kaller 'principal boy') ser heltinnen ('principal girl'), og de forelsker seg øyeblikkelig. "Som Luke Skywalker og prinsesse Leia?" spør de, og jeg nikker nervøst bekreftende.

"Bortsett fra at helten..." starter jeg.

"Luke," skyter de inn med tilfredshet.

"....spilles av en jente."

Det tørket raskt bort det selvsikre smilet deres.

"En jente." Det var verken en konstatering eller et spørsmål. Mer som en varslet diagnose – av min mentale helse.

"Med kort tunika, støvletter med høye hæler og lange, lange bein," fortsatte jeg, mens jeg manet fram euforiske minner fra tenårene som det var best å ikke utdype verken der eller her.

Alison henter meg raskt tilbake til virkeligheten med en velrettet stiletthel.

"Så Luke spilles av en jente?" sier Han.

"Betyr det at Leia spilles av en fyr?" spør Fru Han (som jeg heretter vil referere til som Hun).

"Nei," ler jeg nervøst. "Hun spilles av en vakker jente."

"Okei," kommer det skeptiske svaret. "Hvem andre er med?"

"Vi har Damen (the Dame)," sier jeg uten å tenke meg om. "Som spilles – jeg nøler – av en – jeg nøler igjen – mann."

"La meg se om jeg har forstått dette rett," grubler han. "En fyr som spilles av en jente, en jente som spilles av en jente, og en dame som spilles av en fyr. Vi har vel noe sånt," erklærer han triumferende. "Vi kaller det dragshow."

Grav, grav, grav.

Jeg beskriver en hel rekke andre karakterer og knytter dem i de fleste tilfeller til historier de kjenner, som Robin Hood, Aladdin og Askepott. I nesten hvert tilfelle må jeg definere kjønnet på karakterene som nevnes, og jeg kan se at dette skaper mentalt kaos. De kan for eksempel ikke fatte hvorfor Askepott spilles av en jente, mens søstrene hennes spilles av menn. De begynner til og med å ta notater i fire kolonner: Menn, kvinner, menn som spiller kvinner og kvinner som spiller menn – for så å legge til en femte kolonne da jeg overilt introduserer pantomime-kua fra Jack og bønnenstengelen.

Det går en god time før jeg klarer å forklare dem hva en pantomime faktisk er, utover bare karakterene i historiene og deres tvilsomme kjønnsbytter.

Jeg fortsetter med å fortelle at det vanligvis er et monster med, og at publikum alltid roper "den er bak deg!" og ler masse. Men ikke våre amerikanske venner; der var det ingen latter å spore. "Så disse karene og jentene (sagt med trykk) kan ikke se monsteret?"

"Nei, det er derfor det er morsomt."

"Så de er funksjonshemmede på noe vis?"

Jeg skal ikke kjede dere med resten av denne tilsynelatende endeløse samtalen, annet enn å si at innen vi hadde vært gjennom slapstick, elendige vitser (med eksempler), sverdkamper, skurker, narrer, søte barn, sanger med ny tekst og tullete karakterer med enda tullere navn, begynte jeg å tvile på mitt eget grep om virkeligheten. De hadde i mellomtiden vandret inn i politisk korrekthets landskap og spurte om vi fornærmet de skeive miljøene (eller til og med de heterofile) da de fikk vite at helten (en jente) gifter seg med heltinnen (også en jente) til slutt. Eller om det å ha sju kortvokste i ensemblet var å nøre opp under fordommer.

Dette etterlater dramatikere som meg i et dilemma: det amerikanske markedet for scenekunst er enormt stort. Jeg har fått satt opp panto i Australia, New Zealand og Sør-Afrika, så de forstår konseptet. Men USA er et stort sett urørt marked når det kommer til pantomime. Vi må bare finne ut hvordan vi skal nå det markedet ved å jobbe med publikums forståelse av hva pantomime egentlig dreier seg om.

I løpet av de siste årene har Nigel Lythgoe (kjent som "Nasty Nigel" fra Pop Idol) begynt å ta tak i dette problemet ved å presentere panto i USA. Finn ut mer om arbeidet hans her.

SJEKK UT VÅR PANTOMIME-GUIDE 2018

Denne artikkelen er skrevet av dramatikeren Ian Hornby og ble opprinnelig publisert i magasinet Amateur Stage i februar 2012.