INTERVJU: David Walliams om The Boy In The Dress

Under prøvene tok David Walliams en prat med Terri Paddock om inspirasjonen bak Gutten i kjolen, sin blomstrende karriere som barnebokforfatter og hvordan det føles å få verkene sine adaptert av selveste RSC (Royal Shakespeare Company).

David Walliams. Foto: Sara Beaumont Gutten i kjolen var din aller første barneroman. Hvorfor ønsket du å skrive for barn?

Jeg fikk rett og slett en idé til en historie som involverte et barn. Jeg tenkte at siden et barn er hovedpersonen, ville dette være en fin fortelling for barn å lese – en historie om hvordan det er å være annerledes, noe man føler på mye når man er liten.

Var det et spesielt budskap du ønsket å formidle?

Det er et nokså voksent tema – en gutt som kler seg i jenteklær – men det behandles på en enkel måte. Jeg ville ikke sette noen merkelapper på Dennis, gutten i kjolen. Han forstår ikke nødvendigvis alt som foregår i verden eller hva alt betyr. Han er bare Dennis. Han vil bare være annerledes og uttrykke seg selv, og ved å gjøre det, endrer verden rundt ham seg til det bedre.

Hvordan skilte det å skrive bøker seg fra å skrive for TV?

Det er så mye mer du kan gjøre i en bok enn i en komediesketsj – som å fortelle en historie som utvikler seg over tid, og viktigst av alt: å gi karakterene et følelsesliv. Jeg hadde aldri prøvd å gjøre noe emosjonelt før; jeg hadde bare prøvd å få folk til å le. TV-sketsjer er bare to-tre minutter lange, så det er verken tid eller rom for slikt. I en bok har man mer tid og flere muligheter. Jeg oppdaget at jeg virkelig likte å skrive de partiene, og at jeg kanskje er god til det. Det føltes ekte for meg.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se min første bok på trykk, så vakkert utformet med Quentin Blakes illustrasjon på forsiden. TV, selv om jeg elsker å lage det, er flyktig. Jeg vet at det finnes bokssett og strømming, men som regel er du bare på skjermen der og da, og neste dag ser folk på noe annet. En bok har mer liv og mer varighet. De er vakre objekter i seg selv.

På grunn av alt dette nøt jeg prosessen skikkelig, og det ga meg lyst til å skrive mer.

Og det førte til en helt ny karriere som barnebokforfatter.

Ja, nå skriver jeg én roman i året, én kortroman, én novellesamling og én bildebok i året. Basicly skriver jeg hele tiden. Det tar aldri slutt. Så fort jeg er ferdig med én, vet jeg at jeg må starte på den neste.

Dine to første barnebøker – Gutten i kjolen og Operasjon badeskum (Mr Stink) – ble illustrert av Quentin Blake, hvis stil det også refereres til i sceneoppsetningen. Hva tilfører hans illustrasjoner historien din? Quentin satte tonen for Gutten i kjolen og trakk følelsene frem i lyset. Det er noe veldig mørt og sensitivt over tegningene hans. En annen ting med Quentin er at siden så mange av oss har vokst opp med illustrasjonene hans, gir det en umiddelbar følelse av nostalgi når vi ser arbeidet hans som voksne. Det får deg til å tenke på din egen barndom. Hvordan startet samarbeidet med RSC? Jeg hadde i hvert fall aldri sett for meg at Gutten i kjolen en dag skulle bli en musikal med RSC. For rundt fire år siden spurte Mark Ravenhill om å få adaptere den. Da sa han ingenting om at det skulle være en musikal; jeg trodde det skulle bli et teaterstykke. Jeg møtte Mark noen ganger og likte ham og arbeidene hans veldig godt. Jeg tenkte at han er en skikkelig dramatiker, så det er strålende at han vil gjøre det. Jeg hadde sett alle stykkene hans – Shopping and F****** (som alle andre), Mother Clap’s Molly’s House, Some Explicit Polaroids, The Cane. Man tenker kanskje ikke på verkene hans som barnevennlige, spesielt ikke et stykke som heter Shopping and F******. Men jeg visste at han ville skjønne hvordan man gjør historien teatralsk, og med tanke på hans bakgrunn, visste jeg at han ville håndtere bokens temaer på en sensitiv måte.

Senere møtte jeg Mark sammen med Greg Doran, og de sa at de ville gjøre det som en musikal og spørre Robbie Williams og Guy Chambers om å skrive musikken. Jeg kjenner Robbie og Guy litt, så jeg tenkte: «Vel, dere kan spørre dem, jeg skal ikke gjøre det.» Da de sa at Robbie og Guy var med, tenkte jeg bare: «Ja, særlig – jeg tror det når jeg får høre sangene.» Men da jeg kom på en workshop og hørte 18 fantastiske sanger, skjønte jeg at dette ble virkelighet.

Det er en lang prosess å sette sammen en musikal, så jeg ville ikke rope for høyt før det ble en realitet. Men nå som billettene er i salg, skjer det faktisk.

Ensemblet i Gutten i kjolen. Foto: Joe Bailey Du har vært involvert i flere adaptasjoner av Gutten i kjolen. Hadde du noen betenkeligheter med å gi slipp denne gangen og la andre tolke verket ditt?

Som forfatter tror jeg det eneste man bekymrer seg for, er om andre endrer meningen med historien på en måte man ikke hadde til hensikt. Mark har gjort en strålende, men veldig trofast adaptasjon. Historien jeg skrev, karakterene jeg skapte og noen av replikkene er intakte, og musikalen er tro mot bokens ånd.

Til syvende og sist er boken en bok, og den vil alltid være der for de som vil lese den. Hver iterasjon er unik på sin måte, og alt som legges til er bare et pluss.

Hva tilfører spesielt Guy Chambers og Robbie Williams til Gutten i kjolen? De er helt fantastiske. Det som imponerte meg mest da jeg hørte sangene deres for første gang, var hvor umiddelbare de var. De har en direktehet og enkelhet. Noen ganger når man ser en musikal, kan man bli sittende og lure på hva de nettopp sang. Fordi Guy og Robbie er vant til å skrive poplåter, er de veldig tilgjengelige. Og selv om sangene åpenbart er basert på boken, er de ikke slaviske etterfølgere. De har funnet sitt eget språk, men samtidig har de på en måte forstørret universet. De har fått det hele til å vokse og føles modigere enn før. Sanger har den kraften, har de ikke?

Alle sangene er veldig fengende, og hver låt er unik for karakteren, deres stemme og følelsene de uttrykker.

RSC har nylig hatt stor suksess med musikalen Matilda. Er du en fan? Jeg elsker alt med Matilda. Jeg har sett den mange ganger i løpet av årene med forskjellige familiemedlemmer, og jeg får noe nytt ut av den hver gang. Faktisk har jeg alltid hatt lyst til å være med i Matilda – jeg skulle gjerne spilt rektor Trunchbull. Jeg har foreslått det, men man må binde seg for seks måneder. Det får jeg ikke til med mine andre forpliktelser, men hvis jeg kunne gjort det i en kortere periode… kanskje en dag. Jeg er sikker på at noen vil sammenligne Gutten i kjolen med Matilda, men det kan man ikke bekymre seg for. Det er likheter – begge er barnebøker og begge er musikaler – men de er veldig forskjellige i tone og historie. Selv om jeg beundrer Roald Dahls arbeid, tror jeg ikke han ville ha skrevet denne historien.

Ensemblet i Gutten i kjolen. Foto: Joe Bailey Dine barnebøker blir ofte sammenlignet med Roald Dahls. Hvor mye har Dahl betydd for deg?

Selv om jeg aldri møtte ham, var det Roald Dahl som fikk meg til å elske lesing. Jeg tror ikke man blir forfatter uten å like å lese. Jeg elsket bøkene hans som barn. Det er smigrende å bli sammenlignet med noen som var en så stor del av barndommen din og som du beundrer så mye. Men Dahls arbeid er helt unikt. Sammenligningen skyldes nok mest at vi har delt illustratør i Quentin Blake.

Hvor viktig har det å kle seg i det motsatte kjønns klær vært i ditt liv og din karriere? Jeg har vel en viss historikk med det. Storesøsteren min ønsket seg en lillesøster i stedet for en lillebror, så hun pleide å kle meg ut da jeg var liten. Så har vi skoleteateret; jeg gikk på en ren gutteskole, og ingen andre ville spille jenterollene. Jeg husker en gang vi hadde om Macbeth, og læreren skrev i karakterboken min: «en svært minneverdig Lady Macbeth». I Little Britain, selv om vi var to menn, ville vi vise ulike aspekter av livet, og det føltes naturlig å spille kvinnelige karakterer – hvorav noen ble ganske kjente. Det er ikke noe jeg tenker mye på, men jeg vet at folk forbinder det med meg, og det er helt greit. Jeg har alltid ment at det er strålende når folk uttrykker seg selv. Det bør feires. Hadde du noen opplevelser med RSC i oppveksten? Skolen tok oss med for å se Macbeth hos RSC i 1985/86. Det har brent seg fast i minnet fordi det var det første Shakespeare-stykket jeg så, med Jonathan Pryce, Sinead Cusack og David Troughton på scenen. Jeg har møtt alle sammen senere og fortalt dem hvilken stor betydning det hadde for meg.

Hvis man er skuespiller eller regissør, må man huske at enhver forestilling kan være den aller første noen ser, og det hviler et ansvar på ens skuldre. Man vil ikke at noen som aldri har vært i teateret før, skal få en dårlig opplevelse og tenke: «Aldri mer.»

Hvordan føles det nå å gjøre din «RSC-debut»?

RSC har en utrolig arv, et fantastisk rykte og en unik måte å jobbe på. De har en standard de aldri faller under. Jeg har sett utrolig mye der gjennom årene, og jeg har alltid ønsket å jobbe med dem. Så jeg er begeistret. Det er som et kvalitetsstempel. Litt som da Quentin Blake sa ja til å illustrere min første bok. Det er en godkjennelse. Vil RSC sette opp min bok? Jøss, da må den være god!

Utviklingen av Gutten i kjolen har pågått i flere år. Hva har du lært av prosessen?

Når du skriver en bok, er det en veldig intim prosess – det er bare deg og papiret eller dataskjermen. Du er helt alene. Selv når du publiserer, er det bare en illustratør, en designer og en redaktør involvert. Opplevelsen med å sette opp en musikal med RSC har vært noe helt annet… På den første prøven var det over 100 personer der – alle skuespillerne, regissørene, designerne og koreografene – og det var ganske overveldende. Jeg ble ydmyk og nesten litt nervøs av å se alle disse menneskene jobbe for å bringe min visjon til scenen. Det var et slikt øyeblikk hvor man ser for seg at man skal føle stolthet, men jeg fikk mest lyst til å synke gjennom jorden av sjenanse.

Men det har vært fantastisk å se alle disse menneskene samarbeide, og hvordan hver eneste person må gjøre jobben sin til perfeksjon for at stykket skal lykkes. Jeg er utrolig imponert.

Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter musikalen? Selv om Gutten i kjolen har noen alvorlige undertoner, er det et morsomt show. Jeg håper folk koser seg, ler og synger med, men også tar med seg noe som er litt overraskende og litt utfordrende. Guy Chambers kaller det «feelgood» – jeg vet det ordet brukes mye, men dette er virkelig et «feelgood»-stykke. Man skal gå ut fra teateret med et mer positivt syn på verden.

BESTILL BILLETTER TIL GUTTEN I KJOLEN