My White Best Friend (And Other Letters Left Unsaid), The Bunker ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder My White Best Friend (And Other Letters Left Unsaid), som nå spilles på The Bunker Theatre i London.

Ines de Clercq i My White Best Friend. Foto: The Bunker My White Best Friend (And Other Letters Left Unsaid)

The Bunker

20. mars 2019

3 stjerner

The Bunker har markert seg som en spennende og røff alternativ arena som modig utfordrer de mer etablerte forestillingene hos naboen Menier Chocolate Factory. Før i tiden var det gjerne sistnevnte som sto for radikale eksperimenter, men det virker å være en tendens at alternative scener blir mer tradisjonelle når økonomiske hverdager melder seg. Enn så lenge er The Bunker stedet for deg som vil ha utfordret konvensjonene. Denne nyeste forestillingen er en slags hybrid; ikke et skuespill i ordets rette forstand, men heller ikke bare en serie oppleste brev slik vi kjenner fra Letters Live. I stedet spiller en DJ sett før, mellom og etter tre opplesninger der en skuespiller — ofte en venn av forfatteren — leser et uinnøvd manus. Hvert brev beskriver de ubevisste antagelsene en hvit mann eller kvinne har om en svart venn. Dette er brev som kunne vært sendt, snarere enn direkte konfrontasjoner. Innholdet varierer fra kveld til kveld, så denne anmeldelsen gir kun et øyeblikksbilde av én forestilling. Resultatet på premierekvelden var ujevnt og urovekkende, om enn ofte med spennende kreative kvaliteter.

Det første brevet – som har gitt navn til forestillingen – var kveldens desidert sterkeste bidrag. Faktisk er dette innslaget alene verdt billettprisen. Rachel De-lahay, lest av Inès de Clercq, ga en stemningsfull skildring av det å vokse opp som brun i Birmingham, full av skarpe observasjoner og levende karakterer. Poengene om manglende empati og nysgjerrighet, og hvordan dette påvirker et vennskap, var ikke bare treffsikre, men hadde en lavmælt og kraftfull virkning. Det var overbevisende nettopp på grunn av den språklige presisjonen og det bevisste fraværet av (berettiget) sinne. Publikums reaksjon bar preg av dette; teksten ble mottatt i dyp stillhet og med gjenkjennelse av det ærlige portrettet av sosiale begrensninger i dagens Storbritannia når alt sees gjennom rasismens prisme.

Men det fantes også et optimistisk og inspirerende aspekt: brevet viste hvordan ting ikke trenger å være slik; at andre valg var og er tilgjengelige om vi bare tør å gripe dem. Slik sett minnet forfatterens poeng om E.M. Forsters kjente tese om at vi trenger flere bevisste forsøk på empati og viktigheten av å utvikle et 360-graders blikk på verden. I et mikroperspektiv gjør De-lahay det samme poenget som nylig ble så minneverdig presentert i The Inheritance. Det episke dramaet var så kraftfullt fordi det strakk seg utover én spesifikk gruppes utfordringer og presenterte universelle menneskelige ambisjoner. Dette brevet gir et lignende håp og en følelse av et gryende kollektivt fellesskap.

I kontrast besto det mye kortere innslaget av Jammz av et par brev lest av Ben Bailey Smith, fremført med hiphop-rytmer. Bailey Smith leverte disse med vittig overskudd og eleganse, selv om humoren var bittersøt gitt de alvorlige undertemaene. Her var fokus på frustrasjonen til en hvit gutt som vokser opp «i hooden», og som opplever å bli urettferdig dømt for å ta mulighetene som finnes, eller kritisert for å leve i en svart kultur når han ikke hadde noe annet valg. Det ble gjort en seriøs utforsking av privilegier under overflaten av den ironiske sjargongen.

Det tredje og desidert lengste bidraget av Zia Ahmed, med tittelen Untitled, var dessverre langt mindre givende. All ære til den dyktige skuespilleren Zainab Hasan for forsøket på å gi liv til fragmenter som manglet sammenheng og som fremsto med en monoton tone av politisert sinne. Uansett politisk ståsted fremsto dette som slett håndverk sammenlignet med det som hadde kommet før. Som Letters Live har vist, er det en genuin interesse for brevlesning, enten de er ekte eller fiktive. De tilbyr et interaktivt emosjonelt og politisk rom der ideer og minner kan resonnere med publikums egne erfaringer, uten at man distraheres av et tradisjonelt narrativ. Antall temaer er kanskje færre, men fokus er ofte skarpere og bedre egnet til å påvirke hjerte og sinn. Som på kabaret vil kvaliteten variere fra kveld til kveld, men dette er akkurat den typen arrangement The Bunker bør satse på.

BUNKER THEATRE NETTSIDE