Oliver Dowden gir britiske teatre et veikart mot undergangen

Denne uken publiserte kulturminister Oliver Dowden det regjeringen har kalt et «veikart for gjenåpning av engelske teatre». For 100 dager siden stengte teatrene; nå står vi igjen med kun dette veikartet, helt uten finansiering eller tidsplaner.

Oliver Dowden - Kulturminister

Teater-veikartet er angivelig utformet for å redde en hjemlig og eksportrettet industri verdt milliarder, men sannheten er at en skoleelev kunne ha snekret sammen en slik punktivis liste. Teatre over hele landet har nå vært stengt i over 100 dager, og vi har ventet tålmodig på handling fra regjeringen. Det vi har fått, er imidlertid et lite imponerende utspill fra en kulturminister som tydeligvis vet lite om bransjen han har ansvaret for.

Her er altså veikartet (og ja, dette er faktisk alt):

Trinn én – Prøver og opplæring, men uten publikum og i tråd med retningslinjer for sosial avstand. Trinn to – Forestillinger for kringkasting og opptak, med overholdelse av avstandsregler. Trinn tre – Utendørsforestillinger med publikum, pluss pilotprosjekter for innendørsforestillinger med et begrenset, distansert publikum. Trinn fire – Forestillinger tillatt innendørs og utendørs, men med begrenset publikum innendørs. Trinn fem – Forestillinger tillatt innendørs og utendørs, nå med fullere saler innendørs.

Dowden brukte de rette ordene. «Jeg ønsker inderlig å heve teppene for liveforestillinger og konserter så snart vi overhodet kan – de er nasjonens sjel og en bærebjelke i vår verdensledende kreative industri,» sa han. «Vi kjenner utfordringene – teatre må være fulle for å tjene penger, og utøvere må være trygge på scenen når de synger, danser og spiller instrumenter – men jeg er fast bestemt på at scenekunsten ikke skal holdes stengt lenger enn det som er strengt nødvendig for å ivareta folkehelsen.»

Prince Edward Theatre er stengt. Foto: Mark Ludmon

Han la til: «Jeg vet at publikum vil ha teatrene sine åpne, våre strålende utøvere vil tilbake på jobb, og vi skal gjøre alt vi kan for å få dem i full drift igjen. Veikartet vårt gir en tydelig vei videre.»

Dette er nøye utvalgte ord, men det er ordene som mangler som bekymrer meg.

Helt siden teaterbygningene ble låst, har teatre og scenekunstnere – sammen med musikere, teknikere, markedsføringsfolk og teaterpresse – jobbet på høygir. Hundrevis av timer med underholdning ble skapt i folks hjem og strømmet via sosiale medier for å samle inn penger til veldedige formål for helsevesenet og de i bransjen som er hardest rammet av Covid-19. Enkelte kompanier hentet frem arkivene sine og fikk spesialtillatelse til å sende materiale som aldri var ment for offentligheten, og rettighetshavere bidro ved å gi begrensede godkjenninger.

Trinn to i veikartet anbefaler opptak og kringkasting som den mest umiddelbare løsningen. Men opptak av hva da? Kostnaden ved å filme en forestilling er ingen liten investering. Kreative krefter, dramatikere, utøvere, scener, for ikke å snakke om rettigheter (hvis det ikke er selvskrevet), gjør dette til et alternativ kun for de største aktørene, som National Theatre, Cameron Mackintosh, Andrew Lloyd Webber og plattformer som Broadway HD. De har allerede et varelager av ferdige produksjoner med høy produksjonsverdi. Det var imponerende å se at selv i mørke tider tok National Theatre ansvar for royalties til skuespillere og stab for filmet materiale som opprinnelig kun skulle vises på kino.

Shaftesbury Avenue London – onsdag 24. juni 2020 kl. 21.00

Å filme en stor produksjon kan koste titusener av pund dersom man i det hele tatt blir enige om rettighetene – derav den enorme mengden solokonserter under nedstengingen. Det vil være svært utfordrende å sette opp et West End-show med sosial avstand, med mindre det er en monolog eller en tomannsforestilling. Kostnaden ved å stable noen som helst produksjon på beina vil være over evne for mange små teatre som allerede er tomme for penger og nesten har gitt opp håpet.

Vi gjennomførte nylig en undersøkelse der vi spurte teatergjengere om deres tanker om strømming. For det meste var tilbakemeldingene positive for store forestillinger, men nyhetens interesse var raskt dalende. Over 50 % av respondentene sa de foretrakk liveopplevelser, og at strømming gjorde dem nedstemte og bekymret. Ville det levende teatret noen gang komme tilbake?

Resten av regjeringens veikart er nærmest verdiløst. Uten datoer eller tidsfrister kan vi risikere at regjeringen tillater utendørsteatre å åpne midt på kaldeste vinteren – et poeng som ikke har gått hus forbi ledelsen ved Cornwalls vakre Minack Theatre. Det må være et av få teatre som allerede oppfyller de fleste retningslinjene, men det er likevel stengt sammen med alle innendørsscenene. I et område der reiselivssektoren ser ut til å tape rundt 630 millioner pund i år, kaller ledelsen ved Minack stengingen for «latterlig». «Vi har forestillinger klare til å innta scenen. Det er absurd at vi ikke får lov til å spille i et Covid-sikkert miljø for et publikum med god avstand,» uttalte en talsmann.

Minack Theatre, Cornwall

Selv første trinn i veikartet gir en svært begrenset løsning. Det foreslås at kunstnere kan øve, men hvor lenge kan de holde på med det? Lønninger må betales, og uten datoer for trinn 3, 4 og 5 er det ikke økonomisk forsvarlig; de kan jo ende opp med å øve i månedsvis uten mål og mening.

Dowdens uttalelse virker som gode nyheter for teaterskoler og utdanningsinstitusjoner som faller under kategorien «opplæring», selv om man kan lure på hvordan teater uten fysisk berøring vil se ut i fremtiden. Stakkars Romeo!

Det har blitt tydelig at teatre over hele landet står i fare for å stenge for godt. Vi har allerede sett Nuffield Southampton og Leicester Haymarket gå konkurs. Denne uken startet Theatre Royal Plymouth forhandlinger om oppsigelser, og teatergrupper som Delfont Mackintosh og Nimax, samt produsent Cameron Mackintosh, har alle måttet si opp personell. National Theatre advarer om at de vil være insolvente innen jul; Globe-teatret sier det samme. Teatre landet rundt som overlevde andre verdenskrig, vil kanskje ikke overleve Covid-19, til tross for en heroisk innsats fra ansatte og ledelse.

Mange setter i stillhet sitt håp til jule-pantosongen. For de fleste av disse teatrene, spesielt utenfor London, er pantomime-forestillingene det som finansierer driften store deler av resten av året. Uten disse er undergangen nærmest garantert. Ingen teatre har avlyst pantoen ennå; de fleste ber om et mirakel i siste liten.

Samtidig merker mange av frilanserne som får teaterhjulene til å gå rundt – regissører, fotografer, PR-rådgivere, designere, frilansjournalister, teknikere og mange andre – for alvor det økonomiske presset. Mange har falt mellom alle stoler når regjeringen har delt ut krisepakker. Det har kommet utallige løfter fra myndighetene, men lite har faktisk blitt levert.

https://youtu.be/Cxd-l2YAij8

Dramatiker James Graham foreslo en potensiell løsning på BBC Question Time, der han ba regjeringen om en midlertidig investering fremfor en ren redningspakke – penger som kunne betales tilbake over tid. Til syvende og sist trengs det midler, og det raskt, ellers vil staben, scenene og støtteapparatet innen lys, scenografi og kostymer forsvinne. For ikke å snakke om ringvirkningene for turisme, restauranter, barer og transport. Tar man bort de over 20 000 menneskene teateret bringer inn til London hver kveld, kan folketomme gater fort bli den nye normalen.

Graham beskrev veikartet som «et betryggende lysglimt i mørket», men la til: «Det som fremdeles mangler, er selvsagt en investeringspakke som gjør det mulig å faktisk gjennomføre det. Uten det er det ingen tvil om at hele teaterøkosystemet er på randen av total kollaps.»

Her er et lite utvalg av andre reaksjoner fra bransjen.

Julian Bird, leder for Society of London Theatre, har bedt regjeringen om å gi indikative «tidligst»-datoer for de ulike trinnene, slik at teatrene kan begynne planleggingen. «Ellers, uten noen informasjon i det hele tatt, må teatre og produsenter gå ut fra verste scenario og planlegge for langvarig stenging. Når resten av økonomien nå gjenåpner raskt, er vi overbevist om at vi med de rette sikkerhetstiltakene kan være tilbake med fulle saler innen måneder. Vi trenger regjeringens bekreftelse på dette.»

Fiona Allen, direktør ved Birmingham Hippodrome, sa at veikartet uten datoer «ikke har noen som helst praktisk verdi for scenekunstsektoren». «Vi trenger datoer å jobbe mot for å kunne planlegge skikkelig, ellers vil flere jobber gå tapt og flere scener stenge. Hvordan kan ikke dette være tydelig?»

Julia Fawcett, direktør ved The Lowry i Manchester, uttalte: «Teatre over hele landet lengter etter å starte forberedelsene til gjenåpning og få fantastisk kunst ut til publikum på en trygg måte. I stedet fikk vi en diffus og tvetydig uttalelse som har forvirret mange og ikke hjulpet noen. Andre sektorer har fått datoer å forholde seg til – scenekunsten bør ikke behandles annerledes. Uten en klar plan og tidsplan for implementering presser vi hele teatersektoren dypere inn i krisen. Bransjen vår fortjener bedre.»

Matt Trueman fra Sonia Friedman Productions, som står bak suksesser som Harry Potter and the Cursed Child, avfeide planen som lite gjennomtenkt. «Destinasjoner uten veibeskrivelse – det er ikke et veikart, det er bare en ønskeliste.»