ANMELDELSE: A Lesson From Aloes, Finborough Theatre ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Athol Fugards A Lesson From Aloes, som nå spilles på Finborough Theatre i London.

Dawid Minnar og Janine Ulfane i A Lesson From Aloes. Foto: Alixandra Fazzina A Lesson from Aloes

Finborough Theatre

5. mars 2019

4 stjerner

Bestill billetter Athol Fugard har jobbet med teater i over femti år, og katalogen hans er full av stykker som er modne for både nyoppsetninger og revurdering. Denne våren bringer to slike stykker til London: Blood Knot fra starten av karrieren, og dette stykket fra sent på 70-tallet – Fugards midtperiode som forfatter, rett før det internasjonale gjennombruddet. A Lesson from Aloes er ikke et åpenlyst konfronterende stykke, men det er symptomatisk for tiden det ble skrevet i at det nesten ble forbudt av sørafrikanske myndigheter, som da opererte på høyden av apartheid-regimets undertrykkelse. Dette er den første London-oppsetningen på 35 år.

David Rubin i A Lesson From Aloes. Foto: Alixandra Fazzina

Det er et kammerspill for tre personer delt inn i to akter. Vi befinner oss i et dunkelt, slitt og fargeløst hjem i en forstad til Port Elizabeth, bebodd av et middelaldrende par med en viss eksentrisk fremtoning. Året er 1963, og Piet Bezuidenhout (Dawid Minaar) og hans kone Gladys (Janine Ulfane) er begge ved veis ende av ulike årsaker. Piet vokste opp som tradisjonell afrikandisk bonde, men ble drevet fra gården etter år med tørke. Han har endt opp som bussjåfør, mens han sysler forsiktig med liberal politikk og i utkanten av motstandsbevegelsen mot regimet. Han finner symbolsk trøst i sin samling av aloer (sukkulenter), som ser ut til å representere hans egen strie motstandskraft mot harde tider og besluttsomhet om ikke å forlate røttene sine. Hans kone Gladys har et langt skjørere grep om hverdagen; hun har nettopp vendt tilbake fra et opphold på psykiatrisk sykehus og viser stadige tegn til angst og gryende panikk.

Janine Ulfane i A Lesson From Aloes. Foto: Alexandra Fazzina

Mye av første akt er eksposisjon, og det dveler kanskje i overkant lenge ved forhistorien. Handlingen er sentrert rundt forberedelsene til at en familie av blandet herkomst skal komme på besøk, ledet av Steve (David Rubin). Han har nettopp sluppet ut av fengsel etter at en tyster avslørte for politiet hvordan protestgruppen som både Piet og Steve tilhører, opererte. Andre akt er bygget opp rundt Steves ankomst alene, og en diskusjon – først indirekte, deretter åpen – om hvorvidt det var Piet som var tysteren. Et annet sentralt tema, som var svært aktuelt i 1978, er om motstandere av regimet bør bli og kjempe, eller dra – slik Steve gjør nå som han har fått visum til England.

Selv om dette åpenbart er et politisk stykke, er det mest imponerende – og det som rettferdiggjør denne nyoppsetningen under Janet Suzmans følsomme regi – den indirekte og dramatisk givende måten det tilnærmer seg temaet på. Det stykket søker å demonstrere er ikke selve ondskapen i apartheid, som selv den gang ikke trengte mer direkte forklaring, men snarere de lumske konsekvensene et undertrykkende regime har for menneskene som lever i det. Gladys' nevrotiske flukt inn i galskapen er den mest direkte reaksjonen på frykten regimet skaper, mens Steves flukt i eksil er en annen. Og selv om Piet forblir stående og trassig, overlever han kun på et impotent, symbolsk plan med bare aloene som selskap.

Dawid Minnar og Janine Ulfane i A Lesson From Aloes. Foto: Alixandra Fazzina Det som redder stykket fra det totale mørket og fortvilelsen det antyder, er livskraften og humoren i store deler av teksten, spesielt i andre halvdel når Fugard gir mer gass. I tillegg må man berømme kvaliteten på skuespillet; hver av de tre leverer en brennende rik karakterisering som til tider nesten virker for stor og intens for den lille scenen på Finborough. Minaar fanger både Piets værbitte individualisme og hans ordløse medfølelse for konas lidelser og urettferdigheten rundt dem. Det er også nok tvetydighet til at man faktisk kan tro at han kan være tysteren. Ulfane formidler skjør ustabilitet på mesterlig vis, og de to scenene der hun får sammenbrudd på scenen er smertefulle å se på, slik de er ment å være. Men dette er ingen karikatur – her er det mye lys og skygge, og en vemodig flukt inn i minnene som kan minne om Tennessee Williams’ kvinneskikkelser. Rubin har kanskje den vanskeligste rollen; han må entre andre akt med brio for så å raskt utvikle kompleksitet. Det er en kvikksølvaktig prestasjon, full av sjarm, men også med nyanser av mistenksomhet og lidelse som gradvis avdekkes. Alle de tre skuespillerne utfører mirakler ved å skape bevegelse på nesten ingen plass (anmelderen gjorde sitt beste på første rad for å holde knærne unna!)

Som så ofte på Finborough har selve begrensningene i rommet stimulert det kreative teamet til store prestasjoner. Norman Coates har skapt en fabelaktig stemningsfull scenografi (noe som er ekstra vanskelig når det er det grå og triste man skal fremheve). Bakgård og interiør er antydet med stor økonomi og tydelige virkemidler, og aloene har fått sin rettmessige æresplass. Lyddesigner Rachael Murray skaper et delikat lydbilde som fanger både det hjemlige universet til dette utslitte paret og gatelyder utenfra. Mannie Manims lysdesign gir ikke bare en følelse av tidens gang fra ettermiddag til kveld, men fanger også følelsen av den sørafrikanske solen og det dvelende skumringslyset.

Alt i alt er dette en gripende og tankevekkende utforskning av politisk undertrykkelse og dens menneskelige konsekvenser, selv for dem i periferien av konflikten, og av hvordan frykt kan korrumpere godhet til tross for de beste intensjoner. Det er få nye politiske dramatikere som kan måle seg med Fugards sans for nyansene i skyggene, og bare av den grunn har vi mye å hente på å gjenoppfriske bekjentskapet med hans tidligere verker.

KJØP BILLETTER TIL A LESSON FROM ALOES