ANMELDELSE: A View From The Bridge, St Martin's Church Colchester ✭✭✭✭

A View From The Bridge.

St. Martins Church, Colchester.

25. mai 2017

4 stjerner

Det nye Colchester-baserte kompaniet ProTo Col (Professionals Together in Colchester) har som mål å utnytte talentene til kreative i lokalmiljøet for å etablere en base utenfor London. Det er et ambisiøst mål, og med deres første produksjon har de lagt listen høyt med en fremragende oppsetning av Arthur Millers klassiker.  Stykket spilles på en enkel, nedstrippet scene i St. Martins kirke, noe som betyr at produksjonen må stole helt på ensemblets skuespillerprestasjoner. Her har de virkelig lykkes med et fabelaktig lag som gir Millers verk et sprudlende og energisk liv.

Handlingen utspiller seg i 1950-tallets USA nær Brooklyn Bridge. Den tragiske hovedpersonen Eddie har en usunn interesse for Catherine, den foreldreløse niesen til kona Beatrice. Når familien tar imot to ulovlige innvandrere i hjemmet sitt, fører beilingen mellom Beatrices fetter Rodolpho og Catherine til at en ukontrollerbar sjalusi våkner i Eddie. I hovedrollen leverer Tim Freeman sitt livs prestasjon; en bjørn av en mann med en gange som blir stadig mer markant etter hvert som sjalusien lammer både livet og ekteskapet hans. Interessen for Catherine blir aldri skildret som rent seksuell, men her tydeliggjøres det hvordan den forgifter både Eddie selv, menneskene rundt ham og hele nabolaget. Kvelden tilhører likevel Sara Jane Derrick som Beatrice. Fra starten av er hun preget av angst for innvandrernes ankomst, men etter hvert som spillet skrider frem, blir det tydelig at hun er en kvinne som alltid har visst om Eddies følelser for Catherine, og hun gjør det hun må for å overleve. Uansett når du fester blikket på henne i løpet av forestillingen, ser du en kvinne som er i dyp pine, men likevel fast bestemt på å redde ekteskapet – en hypnotisk prestasjon. For første gang, til tross for at jeg har sett stykket mange ganger tidligere, føltes Eddie virkelig som et symbol på fascisme, en refleksjon av Italias nylige fortid på den tiden.

Dette er imidlertid et strålende ensemble over hele linjen. Ella D’Arcy Jones gjør sin profesjonelle debut som en sterk Catherine; hun er uskyldig og naiv, men blir etter hvert like målbevisst som Eddie på å skape sin egen fremtid. Jacko Pook er en flott og mild Rodolpho, følsom for omgivelsene og i begynnelsen respektfull overfor Eddies autoritet, før han vokser til å bli en mann som er villig til å kjempe for kjærligheten. Jonathan Davis binder stykket godt sammen som fortelleren Alfieri. Selv om det kan virke uvanlig med tre regissører, har Richard Bland, Joseph Lyndon og bevegelsesregissør Alice Murray utnyttet kirkerommet på vakkert vis.  Det er enkelte områder som kunne trengt litt mer finpuss for at produksjonen skulle føles helt komplett; akustikken i lokalet kombinert med de troverdige aksentene gikk tidvis ut over artikulasjonen, og noen av birollene kunne vært mer fremtredende. Likevel er dette en ekte og gripende tolkning av Millers stykke som lover godt for fremtidige produksjoner.

FINN UT MER OM PROTOCOL THEATRE