ANMELDELSE: All-Male Iolanthe, Richmond Theatre ✭✭✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt Sasha Regans helmannlige oppsetning av Gilbert og Sullivans Iolanthe på Richmond Theatre, som en del av norgesturneen.

Sasha Regans helmannlige Iolanthe – Alvene. Foto: Harriet Buckingham Iolanthe

Richmond Theatre (Storbritannia-turné)

17. mai 2018

5 stjerner

Informasjon om turnéen

Gilbert og Sullivan vil, i likhet med hverdagens utfordringer, alltid være her hos oss. I det minste vil de være det så lenge hæren av G&S-fornyere får viljen sin. Over hele det britiske øyriket – og langt utover det – har store talenter i årevis jobbet med å børste støvet av Savoy Opera Co. for å relansere de viktorianske operettene på en måte som treffer dagens publikum.

En av de fremste fanebærerne for denne renessansen av 'all'inglese' opera buffa er teatereier, produsent og regissør Sasha Regan, sammen med sitt trofaste team fra Union Theatre i London. Ut fra denne kreative smeltedigelen har det vokst fram strålende nyfortolkninger av The Pirates of Penzance, 'The Mikado', HMS Pinafore, og nå – ute på turné på de store, ærverdige scenene – den vakreste perlen av dem alle: 'Iolanthe'. Da forestillingen gjestet det historiske teateret ved Richmond Green, var jeg heldig nok til å få med meg herligheten.

Sasha Regans helmannlige Iolanthe. Foto: Harriet Buckingham. Det har vært en del snakk om Regans foretrukne tilnærming: Hun går mot strømmen ved ikke å ansette stadig flere kvinner i sceniske roller, men har i stedet gjenskapt disse verkene utelukkende for menn. Sjokkerende, ikke sant? Som en øvelse i 'High Camp' er det noe helt spesielt å se menn synge tenor-, baryton- og basspartiene sine, for så å hoppe lekende lett opp i falsett-registrene til alt, mezzo og... tro det eller ei... koloratursopran. Jeg må innrømme at jeg først møtte dette testosterontunge ensemblet med en viss skepsis da jeg så 'Pinafore' på Hackney Empire for ikke så lenge siden. Men jeg ble raskt overbevist av... tja, av hva da egentlig? Jeg prøver fortsatt å forstå hva det er med denne uvanlige måten å iscenesette operetter på som har en slik appell, sjarm og skjønnhet.

Det er vanskelig å sette fingeren på. Men la gå. Mens jeg grublet over slike estetiske spørsmål, var jeg mer enn lykkelig over å sitte i det vakre Matcham-teateret denne torsdagen og bli tatt med på en reise av en produksjon preget av en slik ubeskrivelig ynde, letthet og uskyldig enkelhet. Alt ble presentert med en nitid respekt for både tekst og partitur, slik at jeg knapt kan forestille meg stykket gjort på noen annen måte. Det hele føltes så overbevisende og tvers igjennom 'riktig'. Ren magi!

Sasha Regans helmannlige Iolanthe – Adelsmennene. Foto: Harriet Buckingham

Selve kjernen i forestillingen er det store ensemblet. Dette er ikke en slanket versjon av en komisk opera: En solid tropp på 16 personer fyller den nesten tomme scenen. Når Mark Smiths fabelaktige koreografi (fullpakket med referanser fra Bournonville og Massine til Gene Kelly) setter i gang, skjønner man hvorfor: Guttene trenger hele scenen for å utfolde seg. Og som de beveger seg! De skaper formasjoner med en slik presis og uanstrengt skjønnhet at det er umulig å ikke la seg sjarmere umiddelbart. Alt dette utspiller seg allerede under den smart presenterte ouverturen, og fra det øyeblikket er vi deres villige fanger.

Men kanskje ligger hemmeligheten også et annet sted: Fra Richard Bakers første, lavmælte strofer i forspillet til første akt, blir vi lokket – nei, fanget! – inn i en verden av ettertenksomhet. Vi blir presentert for den delikate 'sannheten' som ligger under alt det komiske som snart skal eksplodere. Så når guttene stormer inn i den mørklagte salen med små lommelykter og hopper rundt som rampete barn, kledd som skolegutter fra tidlig 1900-tall i Stewart Charlesworths treffsikre kostymedesign – alltid badet i Tim Deilings nydelige lys – ja, da er vi allerede helt på deres side og klare for hvilket som helst vanvidd de måtte kaste mot oss.

Sasha Regans helmannlige Iolanthe. Foto: Harriet Buckingham

I spissen for de overnaturlige vesenene står Richard Russell Edwards som en Fairy Queen med en fantastisk stemme. Faktisk er hele ensemblet vokalmessig svært sterkt. Christopher Finn er en verdig og fattet Iolanthe, og kunne like gjerne vært hjemme i opera seria, så sterkt formidler han rollens tragiske kjerne. Joe Henry, Dominic Harbison og Lee Greenaway spiller Phyllis, Celia og Leila med stor finesse. Med sine lyse, klare stemmer skaper de harmonier som bare lyse herrestemmer i kor kan oppnå, og man glemmer helt hvilket kjønn de er – de er rett og slett praktfulle. Richard Carson, som den halvt udødelige Strephon, bringer med seg en solid West End-erfaring som gir rollen en interessant karakteristisk klang, og hans duett med Phyllis i andre akt er en ren fryd som får hjertet til å smelte.

Som en kontrast til disse overnaturlige skapningene møter vi de trauste adelsmennene, ledet av Alastair Hills bemerkelsesverdig unge, men sylskarpe Lord Chancellor (hans mareritt-monolog i andre akt er et av de absolutte høydepunktene). Adam Pettit er en klangfull Lord Tolloller, og Michael Burgen – som virker kapabel til hva som helst – er en perfekt Lord Mountararat. Scenene mellom dem er ren nytelse. Duncan Sandilands bidrar med en dyp bass og komisk timing i toppklasse. Resten av ensemblet består av den briljante troppen Benjamin Mundy, Reece Budin, Jack Hinton, Daniel Miles, Sam Kipling og James Gulliford.

I bunn og grunn er dette en produksjon som forstår hvilket mesterverk partituret er, og alt gjøres for å la musikken skinne. Første del er utrolig spennende, men det er etter pausen det virkelig tar av! Ensemblets unge stemmer klinger klokkeklart i det velvalgte teateret med sin guddommelige akustikk, og det enkle pianoakkompagnementet gjør at hver eneste note høres. Enda viktigere er det at hvert eneste ord i Gilberts vanvittig smarte libretto får skinne i luften som krystallkroner i en ballsal. Helhetstrykket er trollbindende og intet mindre enn en triumf. Gå og la deg begeistre av denne guddommelige oppsetningen av et av de fineste verkene i den britiske musikkteatertradisjonen.

TURNÉDETALJER FOR HELMANNLIG IOLANTHE