ANMELDELSE: Allegiance, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭

Vår helt egne teaterkatt Libby Purves anmelder musikalen Allegiance, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Masashi Fujimoto, George Takei, Aynrand Ferrer. Foto: Danny Kaan Allegiance the musical

Charing Cross Theatre

4 stjerner

BESTILL BILLETTER TIL ALLEGIANCE EN GAMMEL URETT BLIR HUSKET 

En eldre mann går alene inn på scenen: rakrygget, soldataktig i khaki som en tidligere amerikansk krigshelt som, sier han resignert, «hentes fram hvert år på årsdagen for Pearl Harbor». George Takei, 85 år gammel, er en av de mest sjarmerende skikkelsene nå til dags (selv om du ikke er en «Trekkie» som savner Mr. Sulu ved dashbordet eller følger hans liberale kampanjer og ærlige bemerkninger om at ingen likte William Shatner). Og dette, rett fra Broadway, er en seriøs og personlig Takei som forteller historien om den store uretten som ble begått mot hans egne landsmenn.

Telly Leung, Megan Gardiner, Aynrand Ferrer og Patrick Munday. Foto: Tristram Kenton

Bestill billetter til Allegiance nå

Som femåring, etter en solfylt og velstående barndom i California, befant han seg sovende på hesteluktende halm sammen med sin forvirrede familie i en stall på en veddeløpsbane i Arkansas, som i all hast var gjort om til en provisorisk leir. Japansk-amerikanere mistet bedrifter, jord og hjem i det politiske hysteriet etter Pearl Harbor: Brått ble de klassifisert som fiendtlige utlendinger, fjernet fra vestkysten og internert under kummerlige forhold og væpnet vakt mellom 1941 og 1945. Det tok helt til 80-tallet før Civil Liberties Act tilbød skikkelig erstatning, unnskyldning og innrømmelse av den rasistiske absurditeten. Tross alt, som en karakter sier: «Vi er i krig med Italia, og ingen setter Joe DiMaggio i en leir».

Ensemblet i Allegiance. Foto: Tristram Kenton

Takei har lenge snakket om denne perioden, og står i sentrum for denne musikalen av Marc Acito, Jay Kuo og Lorenzo Thione. Som den gamle soldaten Sam, danner han rammen rundt et minnespill der Sams yngre selv – spilt med intens og vinnende energi av Telly Leung – er lidenskapelig patriotisk og ønsker å vervre seg for å redde amerikanske verdier fra Tyskland og det fjerne keiserriket Japan. I familien spiller Takei bestefaren, som insisterer på å bygge en hage i den dystre støvskyen de er dømt til å bo i. Kort ser vi dem først som en lykkelig gruppe i California, fulle av innvandrerambisjoner og pågangsmot. Sams far (Masashi Fujimoto) presser ham mot jusstudier, mens storesøsteren Kei (Aynrand Ferrer, en nydelig sanger) er evig bekymret og moderlig. Hun blir den som etter arrestasjonen kjemper hardest for å få alt til å gå bra for storfamilien i deres ufortjente ydmykelse. I bakgrunnen truer skikkelsen Mike Masaoka i Washington, som taler for lojaliteten til sine medamerikanere med japansk herkomst: Han er både en talsmann og, etter hvert som tiden blir bitrere, sett på som en forræder som lar dem i stikken.

Aynrand Ferrer og Telly Leung. Foto: Tristram Kenton

Vi sitter på rekker på hver side av den sentrale leiren (en ryddig og stemningsfull scenografi av Mayou Trikerioti) og ser dem bli hundset med av vakter, deres verdighet ignorert, og utdelt de beryktede «lojalitetsspørreskjemaene» som krever ekstreme patriotiske erklæringer. Papirer som enkelte, på praktfullt vis, forvandler til origamiblomer. Men unge Sam elsker fortsatt Amerika, og vervrer seg selv om faren river i stykker sitt fornærmende spørreskjema. Han blir en uredd krigshelt, USAs symbolske «gode japaner», og splittelsen i gruppen øker når vennen og hans fremtidige svoger Frankie leder et opprør i leiren og brenner innkallingskortene.

Manus er, slik Broadway krever, tidvis en romantisk komedie: Sam faller for leirsykepleieren (en herlig og sjarmerende tolkning av Megan Gardiner) og opprøreren Frankie elsker Kei. Men selve motoren i handlingen, og de beste øyeblikkene, er ideologien og splittelsen av lojalitet som river familien fra hverandre gjennom motgang og tragiske tap, helt fram til den bitre skikkelsen Takei spiller i starten.

Megan Gardiner og Telly Leung. Foto: Danny Kaan

Låtene er i hovedsak tradisjonell Broadway, selv om de løfter seg fantastisk når de med lyse fløytetoner trekker veksler på japansk musikk. Og ordene: som det inntrengende «Gaman», som betyr «hold ut, fortsett», og den sørgmodige «Ishi Kara Ishi» om å flytte et fjell stein for stein. Det er lavmælte, men veldig japanske øyeblikk: den eldre mannen som henger opp et vindspill, bestefar Takeis meditative hagearbeid, og hans respektfulle bukk til sin middelaldrende, opprørske sønn som føres bort i håndjern.

Den dro meg stadig mer inn, spesielt i den tøffere andre akten når krigen krever sitt med to virkelige teaterkupp: klyngen av hjelmer og skuddene idet Sams japanske regiment står overfor et offertokt, og nyheten om Hiroshima: ensemblet stivnet av skrekk mens «lyset fra tusen soler» blender oss, før en mikrofon-veivende DJ plutselig leder an en Victory Swing. Det sies ingenting om japansk-amerikanernes følelser rundt Hiroshima og Nagasaki, men det trengs heller ikke. Sjokket er ekte. Og når krigståken letter, er Sam tilbake og finner ut hvor mye han har mistet, og hvor bittert ett tilsynelatende svik er.

Gode musikaler kan skildre tøffe, mørke historier og uopprettelige tap, uansett hvor nødvendig den oppløftende sluttscenen og den triumferende applausen er. Og dette er en god en. Ikke perfekt, kanskje ikke blant de største musikal-klassikerne, men et stykke historiefortelling og skuespillerkunst som holder deg fast. Og det er en skjelvende kraft i å se hvor mye det betyr for den gamle Takei å fortelle det.

Allegiance spilles på Charing Cross Theatre fram til 8. april 2023. MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV FOR Å HOLDE DEG OPPDATERT