NYHETER
ANMELDELSE: Alpha Beta, Finborough Theatre ✭✭
Publisert
Av
Daniel Coleman Cooke
Share
Christian Roe og Tracey Ifeachor i Alpha Beta. Foto: Giulia Savorelli Alpha Beta
Finborough Theatre
24. juni 2015
2 stjerner
For sosialt ukomfortable briter er dette det rene helvete. Å bli fanget i et middagsselskap eller i en bil med et kranglende par. Du stirrer stivt fremfor deg med et glassaktig blikk og håper at det hele skal blåse over, og at alle blir venner igjen over en kopp te. Forestill deg den følelsen av ubehag og pinlighet strukket ut over en time og førti minutter, så har du en viss anelse om hvordan det er å sitte gjennom Alpha Beta på Finborough Theatre.
Stykket, skrevet av Ted Whitehead, handler om det ulykkelige ekteparet herr og fru Elliot, som har murt seg inne i et hjemlig fengsel av ekteskap, familie og nabolagets nysgjerrige blikk. De kjemper seg gjennom sitt gjensidige hat for barnas skyld, men begynner snart å ødelegge hverandre gjennom en stygg rutine preget av krangling, utroskap og selvmordstrusler.
Det er akkurat så dystert som det høres ut; hele stykket er én lang, smålig og sirkulær krangel som strekker seg over ni miserable år. Det er svært lite pusterom (bortsett fra fem velsignede minutter i tredje akt) – de to egger hverandre opp og angriper hverandre gjennom hele forestillingen. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det – noe av det beste teateret vi har lever på sinne og spenning – problemet er heller den voldsomme repetisjonen og hvor meningsløst det hele føles.
Det er lite merkbar handling, og man kan nesten høre publikum mumle «nå er de i gang igjen» idet en ny, tilsynelatende evigvarende krangel tennes av en uskyldig kommentar. Manuskriptet er så sirkulært at det nesten føles som en forløper til En ny dag i vente (Groundhog Day). Hvorfor holder vi sammen? Hvorfor ble vi forelsket? Hvorfor dater du den «slampa»? (Et ord som brukes så ofte i denne oppsetningen at det nesten mister all betydning).
Et annet problem er at hovedkarakterene er så usympatiske at det er nesten umulig for publikum å bry seg om forholdet deres. For eksempel vil vel bare den mest karikerte tegneserieskurken reagere på nyheten om at kona planlegger å ta livet av både seg selv og barna med replikken: «Jeg kan ikke la deg utrydde alle problemene mine på en gang»? Karakterene veltreer seg så til de grader i hatet til hverandre at man nesten sitter igjen med tanken om at de fortjener den ulykken de har havnet i.
Det er også en utfordring med hvordan stykket er rammet inn. Alpha Beta hadde premiere i 1972 og er solid forankret i 60-tallet. Priser oppgis i shilling, og mange av de sentrale temaene – jomfruelighet, «skammen» ved skilsmisse og spørsmål om seksuell frihet – fremstår som noe utdaterte. Dette hadde vært helt i orden om det var en tidsriktig periodeforestilling, men regien ser ut til å antyde at det utspiller seg i nåtiden. Publikum ønskes velkommen til de behagelige tonene fra moderne talk-radio (Iain Dale, om jeg ikke tar helt feil), og Verity Quinns scenografi og rekvisittene har et snev av moderne minimalisme over seg. Hvis målet var å flytte stykket til det 21. århundre, så traff det dessverre ikke blink.
Skuespillerne Tracy Ifeachor og Christian Roe gjør en hederlig innsats. De legger ned et formidabelt arbeid med et nokså dårlig manus; jeg fikk inntrykk av at duoen visste de prøvde å rulle en stein oppover et fjell, og de fortjener ros for at de gir alt. Særlig Ifeachor klarer å tilføre hjertelag og sårbarhet til det som lett kunne ha blitt en endimensjonal og bitter forsmådd kvinnefigur. Roes sarkastiske, pretensiøse og seksuelt undertrykte Herr Elliot er overbevisende i partier, men har en tendens til å bikke over i ren roping. Det generelle volumnivået i forestillingen er så intenst at da stykket nådde sitt dramatiske høydepunkt mot slutten, hadde skuespillerne ingen steder å gå.
Scenografien var utvilsomt det sterkeste aspektet ved denne produksjonen. I stedet for en konvensjonell scene var hele teateret formet som en faktisk stue, hvor publikum kunne sitte hvor de ville (jeg valgte stuebordet – et perfekt sted for en anmelders notatblokk!). Som et resultat utspilte dramaet seg midt blant publikum, noe som gjorde at vi bokstavelig talt følte oss som nysgjerrige tilskuere til et personlig sammenbrudd. Det var smart løst, og man følte virkelig at med det rette stykket kunne denne settingen gjort underverker, slik som den fantastiske Sweeney Todd hos Harrington’s Pie and Mash Shop. Det ble kanskje litt vel nært for en stakkars publikummer, som ble sprutet ned med maling under en av de mange ødeleggelsesscenene i forestillingen!
Det var også lagt stor vekt på detaljer i rekvisittene; realistiske «familiebilder» hang på veggen, og karakterene klarte på mystisk vis å hente rykende ferske kopper med kaffe fra kjøkkenet bak scenen – her var det ingen liksom-sipping!
Ved slutten av forestillingen er nesten alle møblene knust, de har overøst hverandre med alle tenkelige fornærmelser, og en av karakterene har truet med å ta livet sitt fire ganger. Likevel har ingenting endret seg når det gjelder handling eller karakterutvikling. Jeg er sikker på at Ted Whitehead ville sagt at dette perfekt representerer den sanne naturen i ulykkelige ekteskap. Det kan godt være sant, men det skaper ikke nødvendigvis godt teater, til tross forheroisk innsats fra et talentfullt ensemble.
Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din
Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.
Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring