ANMELDELSE: Bananaman, Southwark Playhouse ✭✭✭

Ensemblet i musikalen Bananaman

Southwark Playhouse,

4. januar 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

Gang på gang forsøker man å blåse liv i tegneserier gjennom musikalteater, og resultatene blir nesten aldri helt slik man håper.  Det er trolig bare 'Annie' som har vært en (nesten) komplett vellykket transformasjon av formatet, og da utvilsomt fordi den drar nytte av noe de fleste tegneserier mangler: en sterk og tydelig definert sentral fortelling.  Men selv der er det en merkbar stivhet i manuskriptet, sammenlignet med den lettvinte sjarmen i det nydelige partituret.

Hvor mye mer ustøtt er ikke terrenget i dette moderne påfunnet, basert på en tegneserie lansert på 1980-tallet, men som høres ut som om den sprang ut av den britiske folkesjelen minst tre tiår tidligere – så håpløst utdaterte er dens forestillinger og stereotyper.  Hvorfor i alle dager, kan man lure på, vil man bruke år på å prøve å få en musikalversjon av denne historien til å fungere?  Leon Parris, som står for hele dette verket, er tydelig besatt av emnet, og det er regissør Mark Perrys uttalte mål i programmet å gjenskape den 'varme, gode følelsen' han får fra de originale tegneseriene.  Det er et prisverdig mål, men er det nødvendigvis et 'dramatisk' ett?  Da den først ble vist for publikum under 'From Page To Stage Festival' på intime Tristan Bates Theatre, var den halvvegs iscenesatte lesningen ordrik, men ofte svært underholdende.  Siden den gang har vi fått forståelse for at det er gjort mye 'arbeid' på stykket.  Dessverre virker det som om mye av gnisten og energien har forsvunnet i prosessen.

Når man ser resultatet slik det fremstår på scenen i Southwark, kan man bare lure på hvordan det endte slik. Målrettet og på egen hånd har forfatteren lagt til noen låter til det publiserte materialet, og disse gjentas ofte nok til at de virkelig setter seg på hjernen.  Parris er en mann med evner.  Det er umulig å forlate teateret uten å kunne nynne på minst én av låtene hans, tittelsangen med sine oppadgående arpeggioer, så nådeløst og iherdige blir den gjentatt.  Sangene forblir imidlertid jingler snarere enn motiver, tross iherdige forsøk fra Alan Berrys rastløse musikalske ledelse, travle orkestreringer og tidvis komplekse vokale arrangementer.  Samtidig bærer de teksttunge sangene mye av den nødvendige eksposisjonen i starten, noe som er problematisk når det regisseres direkte mot salen, mens to tredjedeler av publikum sitter på sidene, og når to stemmer synger over fremfor med hverandre mot et nokså støyende band (kapellmester er Mal Hall, lyd av Andrew Johnson).  Regissør Perry har ansvaret for dette, og jeg skjønner ikke hvorfor; det hjelper ikke en forestilling om det aldri blir tydelig hvem karakterene er, hvor de kommer fra og hvorfor de gjør det de gjør.  Dette er synd, for mye av den talte teksten er veldig morsom.  Akk, vitsene har ikke riktig timing; de kommer på løpende bånd, men de treffer aldri en tydelig definert og tilgjengelig 'tone'.

Carl Mulaney (General Blight) og Marc Pickering (Dr Gloom) i Bananaman

Slike mangler er ikke det svært velvalgte og dyktige ensemblets feil.  Dette er i stor grad skurkenes show (slik det også var på Tristan Bates), hvor Marc Pickering gjør en glimrende innsats som Doctor Gloom.  Matthew McKenna virker å ha slukt det meste av designbudsjettet i sitt svært påkostede kostyme som tittelkarakteren (scenografi og kostymer er ved Mike Leopold, som gir oss en fargerik og munter verden, og lar de korte scenene gli uanstrengt over i hverandre): han fremstår absolutt som en storslått machofigur, så praktfullt utviklet i sin fysikk på alle måter at ethvert forsøk på å parodiere DC-superheltenes verden går litt tapt: han blir i stedet, som så mange figurer i den sjangeren, en slags homoerotisk fantasifigur. Og i et show der selve forvandlingen skjer ved å spise en banan... vel, man kan bare lure på hvilken rik og underlig personlighet dette oppsto fra.

Rundt denne slående gul-og-blå skapelsen sirkulerer en rekke mer prosaiske sjeler.  Eric Wimp, den fantasiløst navngitte gutten med forkjærlighet for buet gul frukt, spilles av ingen ringere enn Mark Newnham, hvis hårete ben bekrefter at han er voksen, og hvis mor, Lizzii Hills, knapt virker gammel nok til å ha født ham – likevel håndterer hun den forferdelige, sexistiske karikaturen hun har fått tildelt med forbløffende fatning.  Hennes eneste sønn har en selvutnevnt medhjelper i form av Jodie Jacobs' effektive og rappkjeftede Crow.  Igjen, dette er flotte utøvere som garantert får frem latteren, men gang på gang virker det som om de jobber fryktelig hardt for å få noe til å lette som rett og slett nekter å ta av.  Emma Roulston leverer en vokalmessig imponerende prestasjon som kjærlighetsinteressen Fiona, og det er medrivende på sitt vis, men materialet rettferdiggjør ikke talentet hennes.  Carl Mullaney som General Blight, T J Lloyd som Chief O'Reilly, Brian Gilligan som Mad Magician, samt Chris McGuigan og Amy Perry i ensemblet, utgjør resten av gjengen, og de leverer alle solide prestasjoner i tegneseriestil.  De mer slapstick-pregede elementene fungerer best, med mye moro knyttet til klønete fall og sprø oppførsel.  Danseinnslagene er signert Grant Murphy (som også er medregissør), men de viser sjelden hans beste sider.  Vi kan legge til at det hele er lyssatt svært godt av Mike Robertson.

Likevel finner forestillingen aldri helt fotfeste.  Den kan nytes på et enkelt plan, men det undergraver den genuint vittige og fantasifulle siden som man så gjerne vil henstille seg til, men som forblir irriterende ute av fokus og rekkevidde.  Barna vil nok more seg litt, og du vil kanskje sette pris på de morsomme replikkene, men det blir neppe en juleforestilling man husker lenge.

Spiller til 20. januar 2018

BESTILL BILLETTER TIL BANANAMAN

Se produksjonsbilder fra Bananaman