ANMELDELSE: Beat The Devil, Bridge Theatre London ✭✭✭✭

Teaterkatten Libby Purves er endelig tilbake i teatersalen for Beat The Devil på Bridge Theatre i London – og for en strålende Fiennes-start!

Ralph Fiennes i Beat The Devil. Foto: Manuel Harlan Beat The Devil

Bridge Theatre London

4 stjerner

Bestill billetter

Etter ni måneder i eksil – min cellegiftkur var ferdig akkurat idet landet stengte ned – følte jeg meg som Sjømannen i diktet, det var godt å være tilbake:

«O drøm av glede! Er det virkelig en lysteknikerboks jeg ser?

Er dette en scene, er dette en forestilling? Er dette mitt eget land?»

I Steve Tompkins elegante teater er seter fjernet, og publikum er spredt i par eller familiegrupper. Her og der sitter en enslig sjel som meg, i ensom prakt på et komfortabelt sete omgitt av tomrom. Her er det nok benplass til en sjiraff. På scenen kaster tre bleke skjermer et spøkelsesaktig blått lys over våre maskerte, halvmenneskelige ansikter. Det tapre, risikovillige kommersielle teateret er i det minste tilbake, mens det stakkars gamle National Theatre og South Bank lenger oppe i elven fortsatt ligger tause i et teppe av subsidier.

Avstandskravene er selvsagt ikke den eneste begrensningen; Bridge går nå i møte en sesong preget av enmannsforestillinger med minimal scenografi. Det blir gjensyn med Talking Heads, i tillegg til stykker av Yolanda Mercy, Inua Ellams og Zodwa Nyoni. Og Covid-19 må naturligvis få ordet først, så sesongen åpner med Ralph Fiennes, regissert av Nicholas Hytner, i en monolog av David Hare. Det handler om da Hare ble smittet (tidlig i forløpet), hans seksten dager med sykdom og hans økende raseri over regjeringens håndtering. Kritiske røster har oppsummert det som «Gammel mann får kraftig influensa, skylder på de konservative». Noe som selvfølgelig er urettferdig – dette er verre enn influensa. Og viktigst av alt: det var forvirrende for alle, fordi det var nytt.

Faktisk er de mest interessante delene av Hares velskrevne fortelling nettopp om denne nyhetsverdien, selv om det ikke fantes like mye medisinsk informasjon da han ble syk i midten av mars som det gjorde senere. Vi kjenner nå til det merkelige fenomenet med at mange pasienter kan ha farlig lave oksygenverdier i blodet og likevel virke tålelig pigge, ikke så andpustne som man skulle forvente, samtidig som organene deres tar skade av en «cytokinstorm». Det er en god grunn til å ha både et oximeter og et termometer hjemme, slik at man tidlig oppdager om oksygennivået faller mot 90-tallet. (For en lettfattelig gjennomgang av vitenskapen, her er min artikkel i The Times: skrevet noen uker senere.

Ralph Fiennes i Beat The Devil. Foto: Manuel Harlan

Hare forteller hvordan han fanget denne «dårlige nyheten pakket inn i protein» i den innestengte luften i et klipperom – disse kott-lignende rommene i West End som varmes opp av maskineriet. Han opplevde det som er ganske vanlig: å bli truffet hardt i uke to. Først var han bare «lufthungrig» og så for seg en avslappende influensa med gamle krigsfilmer på TV («Noel Coward i hvite shorts som later som han er kaptein»), og etter fem dager trodde han at han var i stand til å lage middag til familien. Så skjøt feberen i været, og frykten og raseriet vokste. På et tidspunkt nektet han å legges inn på sykehus fordi folk ble smittet av korona der – selv om fastlegen tørt påpekte at han allerede hadde det. Hyllesten til kona Nicole er rørende: da temperaturen hans falt faretruende etter en kraftig topp, la hun seg oppå ham for å varme ham. Ikke akkurat en kvinne som er tilhenger av sosial distansering i hans antatte isolasjon, som han tørt bemerker.

Stykket er morsommere og mer sympatisk enn enkelte anmeldelser har antydet, og er vel verdt de femti maskerte minuttene. Hares politiske ståsted kommer ikke som noen overraskelse, og det er ekte innsikt i hans beskrivelse av Boris Johnson som «kjemper mot sine egne instinkter» – en libertarianer som må stenge ned nasjonen han så gjerne ville lede, mens viruset er «tydelig spesialdesignet for å finne svakhetene hans». Han raser mot manglende beredskap, mangelen på smittevernutstyr, fiaskoen med tidlig testing og den absurde tillatelsen til å gjennomføre Cheltenham-festivalen. For ham fremstår det tidvis som om regjeringen er i dypere ørske enn han selv var. På andre siden av Atlanteren sitter Trump og gjør ham enda mer rasende.

Alt er sant, det er forfriskende, det er vakkert komponert, og man må bare glede seg over at Hare kom seg på dag 16. Selv om han innså at han ennå ikke var klar for vanlig arbeid – som å styre landet, slik Boris Johnson gjorde, omgitt av et kabinett hvor ordet middelmådighet ifølge Hare var altfor smigrende. Han sørger over ofrene som døde. Han er nesegrus beundrer av Merkel og Ardern, men nevner ikke Sverige. Noen ganger trikser han litt med tidslinjen: når han snakker om sin tiende dag – 26. mars – raser han over regjeringens manglende anger over de høye dødstallene i andre uke av mai. Som et poeng er det rimelig, men som historiefortelling er det litt juks.

Men det var en forrykende time, og Fiennes leverer perfekt. All ære til Bridge Theatre.

Spilles til 30. okt

BESTILL BILLETTER TIL BEAT THE DEVIL