ANMELDELSE: Birds Of Paradise, Drayton Arms Theatre ✭✭✭

Birds Of Paradise

Drayton Arms Theatre

Fredag 5. mai 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

Det driftige selskapet MKEC Productions gir oss nok et lite kjent verk i en imponerende effektiv produksjon. Forestillingen spilles i det praktiske lokalet over en pub i South Kensington, hvor jeg tidligere har sett dem gjøre en solid jobb med 'The Baker's Wife' og, mest minneverdig, med 'Lucky Stiff'. Nå får vi den britiske premieren på en morsom historie som, selv om den forsvant nesten umerket fra Off-Broadway for tretti år siden, i dag føles stadig mer relevant og treffsikker for dagens smak. Full pott til Marc Kelly og Elizabeth Chadwick for å ha gravd den ut fra katalogen over forestillinger som aldri nådde helt opp, og for å gi den et nytt liv på scenen.

Vi befinner oss i en verden av 'vanlige folk' – de lite glamorøse og gjennomsnittlige som ofte blir oversett; de som i dag utgjør de 'glemte velgerne'. Stilmessig minner de mye om karakterene vi nå ser synge og danse på Broadway-scener i stykker som 'Fun Home', 'Waitress' og 'Come From Away'. Vi møter en gruppe glade amatører i en liten by på Harbour Island som har begitt seg ut på det radikale prosjektet å lage en musikalsk adaptasjon av Tsjekhovs 'Måken'. Hvis du syntes det var 'interessant' å se hvordan Schönberg og Boublil-Natel transformerte Victor Hugo, bare vent til du ser hva denne gjengen gjør med Anton Tsjekhov.

All handling utspiller seg i et ombygd kapell som fungerer som lokalsamfunnets kultursenter. Her er skuespillernes personlige intriger og private bekymringer langt viktigere enn selve forestillingen – helt til byens store sønn ankommer. Lawrence Woods (nok en god prestasjon av Ashley Knight), nå en suksessfull teaterstjerne, vender hjem for å 'overvære' en prøve. Han har fremdeles en ulmende romanse gående med Marjorie (Victoria Waddington) – som minner om Irina, men som også finner tid til en flørt i Trigorin-stil med Julia (Lottie Johnson), hvis likhet med Nina er mer enn tydelig. Som hos Tsjekhov er stykket-i-stykket skrevet av Marjories sønn, Homer (James Kenneth Haughan), og det er akkurat like forferdelig som originalens Konstantin – på en ganske herlig måte. Åpningsnummeret i andre akt, hentet fra Homers verk 'Penguins Must Sing', er en stor glede. Det samme gjelder for øvrig den nydelige kor-skrivingen i finalen av første akt, 'Imagining You', som sitter i øret lenge etterpå. Kapellmester Oli Rew har gjort en utmerket jobb med partituret og holder stødig tak i alle fra sin plass ved tangentene på scenen.

Hele iscenesettelsen er gjort på en skisseaktig, nesten improvisert måte, noe som retter søkelyset direkte mot karakterene. Alle speiler personene og hendelsene i Tsjekhovs drama på en fornøyelig og rørende måte. Stuart Scott er morsom som Dave, Elizabeth Chadwick spiller Hope, Stephanie Lyse er Stella, og Ryan Taylor spiller Andy. Det er begrenset med plass til bevegelse for de åtte skuespillerne, men i bunn og grunn er dette et skuespill med sanger. Sangene er velskrevne, iørefallende og har gode karaktertegninger. Forfatterne bak verket (David Evans – musikk og manus, og Winnie Holzman – manus og tekster) gikk videre til mange andre prosjekter, men det var Holzman som sikret seg evig berømmelse gjennom samarbeidet med Stephen Schwartz på 'Wicked'. Her merker man at de prøver ut en genial idé, og nesten treffer blink.

Problemet med Tsjekhovs dramaer er ofte at det ikke skjer så mye. Og selv om Woods blir dratt dypere inn i kaoset rundt 'Sea Gull: The Musical' og overtalt til å regissere det ordentlig – og selv om Knight legger mye energi i rollen (han minner ikke så lite om Kirk Douglas' regissør i 'The Bad and the Beautiful') – er det grenser for hva man kan få til i denne situasjonen. Selv stykkets første regissør, selveste Arthur Laurents, klarte ikke å gjøre det til en suksess. Evans og Holzman ligger sjangermessig så langt unna Moskva kunstnerteater at de ikke helt vet hvordan de skal få dette til å puste, og de virker heller ikke å ha noe spesielt på hjertet. Eller hvis de hadde det, begår de den klassiske feilen å ikke si det rett ut, og foretrekker i stedet å tvinge Tsjekhovs originalitet inn i Broadways velkjente musikalklisjeer i håp om at det skal redde dem. Det gjør det ikke.

Men, la gå. Vi får i det minste med oss alle vitsene og de sjarmerende sangene. Vel verdt et besøk.

BESTILL BILLETTER TIL BIRDS OF PARADISE PÅ DRAYTON ARMS THEATRE