ANMELDELSE: Black, El Payoso/The Clown, Grimeborn på Arcola Theatre ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder den britiske premieren på Black, the Clown, presentert som en del av Grimeborn-festivalen på Arcola Theatre.

Michael Lafferty Smith og Giuseppe Pellingra. Foto: Elena Molina Black, El Payoso/The Clown

Arcola Theatre

2. august 2022

4 Stjerner

Kvaliteten og mangfoldet i programmet på opera- og teaterfestivalen Grimeborn fortsetter å imponere. Når vi nå går inn i den andre uken, er det med den britiske premieren på Black, the Clown – en av de siste zarzueliene som ble komponert før sjangeren ebbet ut etter den spanske borgerkrigen. Zarzuela er en sjanger som er vrien å sette i bås. Den defineres ofte som «spansk operette», en kombinasjon av tale og musikk, men den er mer preget av kabaretens skarphet og mellomkrigstidens satire enn av den svulstige romantikken man finner hos Strauss og Lehár. De bittersøte klangverdenene til Korngold og Ullmanns Keiseren av Atlantis er kanskje bedre referansepunkter for dette verket av Pablo Sorozábal fra 1942.

Her flettes sirkusverdenen og politikken sammen – klovner blir konger, og konger drømmer om å bli klovner, på et vis som føles napping likt vår egen tid. Som en av klovnene reflekterer: å lykkes som en populistisk politiker minner mye om å tekkes et sirkuspublikum – ferdighetene er i høyeste grad overførbare. Men selv om disse skyggene kastes både bakover mot 1930-tallets Spania og fremover mot vårt eget århundre, blir dette på ingen måte en tung forestilling. Tvert imot er verdier som lettbent underholdning og sjarme i fokus. Regissør Paul Paz tydeliggjør dette ved å plassere et barn på det øverste nivået i Studio 1; som et rammeverk trekker barnet bokstavelig talt i trådene i et dukketeater som speiler begivenhetene på scenen under.

Raphaela Papdakis og Michael Lafferty Smith. Foto: Elena Molina

Handlingen kretser rundt en forveksling av identiteter. To klovner, kalt Black og White, opptrer på et sirkus. En prinsesse i publikum hører en av dem spille en melodi på fiolin som hun i sin tid fikk i gave av sin forsvunne forlovede. Hun blir overbevist om at Black er den tapte prinsen, og han og følgesvennen blir dermed innsatt som regent og førsteminister i prinsessens fiktive rike. Det viser seg at de mestrer det populistiske styresettet svært godt, så når den virkelige prinsen dukker opp, lar han dem gjerne fortsette slik at han selv kan nyte privatlivet som konsertpianist. En revolusjon setter plutselig alle i fare, men når klovnene vender tilbake til ren scenekunst, roer de folkemassene, og de lystige herrene gjenoppretter orden for alle.

En slik snerten handling og variert stilpalett kan bare lykkes med fremragende musikalske og tekniske ferdigheter, og det første som må sies er at de enormt talentfulle og entusiastiske utøverne mer enn innfrir kravene.

Det musikalske fundamentet leveres av piano og fiolin. Ricardo Gosalbo og Elena Jáuregui spiller med både glød og kraft, og maner til tider frem et orkestralt klangbilde. Jáuregui håndterer dessuten et stort utvalg slagverk med kirurgisk rytmisk presisjon. Bare messingfanfarer er forhåndsinnspilt, og alt flyter sømløst uten behov for dirigent gjennom et vell av stilarter og tempi på under 90 minutter. Det var et glimrende grep å veksle mellom engelsk og spansk tekst, noe som bidrar til umiddelbarhet og autentisitet i dialogen. Oversetter Simon Breden har gjort en formidabel jobb med å gjøre teksten slagkraftig og tilgjengelig.

Raphaela Papadakis og David Powton. Foto: Elena Molina

Det finnes ingen svake ledd i ensemblet. Alle synger som om livet sto på spill og leverer troverdige skuespillerprestasjoner med effektiv koreografi og enkle, velvalgte rekvisitter som flyttes smidig for ikke å bryte flyten i handlingen. Det var noe uklart hvorfor det var så mye scenerøyk gjennom hele stykket, men det var kun en liten irritasjon.

I tittelrollen fanget Michael Lafferty-Smith klovnens klassiske melankoli og beskjedenhet, kombinert med en overbevisende selvsikkerhet som regent av Orsonia. Han fikk god motvekt i Giuseppe Pellingra som hans kompanjong White, som i sann Sancho Panza-stil ikke nøler med å fråtse i maktens goder. Raphaela Papadakis, kledd i et florlett slør av brude-gas, utstrålte den rette kombinasjonen av verdighet og tilbakeholdenhet som den godtroende prinsessen. Hennes alvor sto i fin kontrast til soubrette-rollen Catalina, spilt av Juliet Wallace. Hennes flørtende scener med David Powtons journalist, Marat, ga forestillingen gnist fra start; han vendte senere tilbake som den tapte prinsen med en krevende tenor-arie levert med bravur.

Hvis du går glipp av denne korte spilleperioden på Arcola, bør du få med deg oppsetningen i september på Cervantes Theatre – basen til dette svært allsidige og begavede kompaniet. Satiren er sofistikert og anslaget lett.

GRIMEBORN FESTIVAL - NETTSIDE

Les også anmeldelsen av The Coronation Of Poppea fra Grimeborn på Arcola Theatre