ANMELDELSE: Blindness, Donmar Warehouse London ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Simon Stephens’ dramatisering av Jose Saramagos Blindness som en lydinstallasjon av Ben og Max Ringham ved Londons Donmar Warehouse.

Foto: Helen Maybanks Blindness

Donmar Warehouse, London

Fire stjerner

José Saramagos apokalyptiske roman om en blindhetsepidemi er et ubehagelig aktuelt valg for Donmar Warehouse mens teaterlivet er preget av en global pandemi. Dette gripende mesterverket fra 1995 skildrer det raske forfallet i samfunnet og dets moralske koder, og blottlegger den skjøre, usynlige linjen mellom sivilisasjon og kaos. Under korona har det britiske samfunnet forblitt stort sett intakt, til tross for de voldsomme konsekvensene for teater og scenekunst, men Donmars dramatisering av Blindness er et bevis på det evigvarende behovet mennesker har for å samles for å lytte til historier.

Selv om teknikerne er på plass bak scenen, er Blindness strengt tatt ikke en live-forestilling. Den beskrives som en «lydinstallasjon» og er skapt av Stephens (som startet arbeidet før pandemien inntraff) sammen med regissør Walter Meierjohann og de ledende lyddesignerne Ben og Max Ringham. Avstandsregler gjør at det ikke er plass til mer enn 40 personer fordelt på parkett og galleri, så publikum sitter spredt, alene eller i par, avskjermet fra hverandre med hodetelefoner. Et nett av neonlignende rør skifter fra rødt til blått, grønt og hvitt som en del av Jessica Hung Han Yuns lysdesign og Lizzie Clachans helhetlige scenografi.

Foto: Helen Maybank

Gjennom hodetelefonene forteller Stevensons innspilte stemme den første delen av historien, fra det øyeblikket den første mannen i et ikke-navngitt land opplever at synet erstattes av et melkehvitt hav. Akkurat idet du begynner å lure på hvorfor du reiste inn til byen og brukte penger på en billett bare for å høre Stevenson lese en lydbok, blir du kastet ut i stummende mørke, og magien i det binaurale lyddesignet tar over. Hun tar rollen som en kvinne som uforklarlig nok fortsatt kan se, men som holder det hemmelig for å kunne være ved sin blinde ektemanns side. I totalt mørke blir du transportert til gatene i den herjede byen og sykehuset der virusofrene sitter i karantene. Stevenson virker å hviske deg i øret; hun føles så nær at du forventer å kjenne varmen fra pusten hennes mot kinnet – noe som er spesielt usettende i et teater hvor to-metersregelen blir strengt overholdt. Du tar deg selv i å snu på hodet for å lete etter henne i mørket, eller flytte på føttene for ikke å stå i veien for henne.

Saramagos visjon av samfunnsordenens sårbarhet er dyster, og denne 74-minutter lange dramatiseringen klarer bare å fange bruddstykker av den brutale, skitne verdenen den portugisiske forfatteren maner frem i romanen sin. Men forestillingen fanger også de sublime øyeblikkene av håp midt i det grufulle, og gleden over livets små detaljer som minner oss om vår medmenneskelighet. I likhet med boken forsterker den hvordan samfunnet vårt favoriserer seende, der den ene personen som ikke er blind blir den minst hjelpeløse til tross for at hun er «helt vanlig». Samtidig fremhever og hyller denne dramatiseringen hvordan lyd alene kan fortelle levende historier og skape en helt ny måte å oppleve verden på.

Foto: Helen Maybank

Gjennom sin illusjon av nærhet er denne lydbaserte versjonen av Blindness en motvekt til selve opplevelsen av å besøke Donmar. Jeg var en av bare ti personer oppe på galleriet, separert av flere tomme seter, mens jeg så ned på hovedsalen hvor folk satt spredt som på isolerte øyer av doble seter. Etter å ha blitt møtt utenfor av vertskap i visir, blir man ledet rolig, med to meters avstand, gjennom teateret til plassen sin, og oppfordret til flittig bruk av håndsprit (som merkelig nok lukter tequila). Det er ingen erstatning for tradisjonelt teater, men det er likevel en fantastisk og kjærkommen måte å oppleve levende historiefortelling inne i en teaterbygning på.

Spilles frem til 22. august 2020