ANMELDELSE: Blithe Spirit, Duke Of York's Theatre London ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Richard Eyres oppsetning av Noël Cowards Blithe Spirit, som nå spilles på Duke of York's Theatre i London.

Jennifer Saunders i Blithe Spirit. Foto: Nobby Clarke Blithe Spirit Duke of York's Theatre,

10. mars 2020

3 stjerner

Bestill billetter

Ja, her har vi enda en oppsetning av Noël Cowards evig populære fortelling om spiritistiske seanser, bohemske middelklassefolk og et par gjenferd.  Stykket ble skrevet i 1941, under de mørkeste årene av andre verdenskrig, og filmatisert i vakre farger bare tre år senere. Det er ren eskapisme som, i de rette hender, kan sjarmere hvem som helst i senit.  

Vel, nesten hvem som helst.  For bare noen få år siden ga produsenten Lee Dean – en herre med lang erfaring og godt rykte – oss nøyaktig samme historie i West End, da med veteranen Angela Lansbury som det store trekkplasteret i rollen som mediet Madame Arcati.  Det gikk strålende.  Og nå er han tilbake med samme stykke, om enn ikke samme produksjon.  

Ensemblet i Blithe Spirit. Foto: Nobby Clark

Denne gangen sitter Richard Eyre i registolen – en ekstremt erfaren og klok tolker av det meste (selv om Coward glimrer med sitt fravær på CV-en hans, bortsett fra denne ene tittelen).  Scenografi og kostymer er ved den trofaste Anthony Ward, lyset er ved den anerkjente Howard Harrison, og lyddesignet er signert John Leonard.  Paul Kieve er med som illusjonist-konsulent.  Når teppet går opp for scenografien deres, var det første som slo meg ordet 'treverk': bjelker, hyllerader på hyllerader, en spiraltrapp og paneldører... alt i massivt tre.  Men i samme øyeblikk snek den samme beskrivelsen seg inn på skuespillet vi var i ferd med å se: det føltes litt 'treaktig'.  Jeg vet ikke helt hvorfor tanken slo meg – kanskje det hele var litt for nøyaktig tidfestet til tidlig 40-tall, eller kanskje detaljrikdommen ble for overveldende?  Uansett årsak, ble jeg fylt av en viss bange anelse.

Emma Naomi og Geoffrey Streatfeild. Foto: Nobby Clark

Da skuespillerne kom inn på scenen, én etter én, ble min frykt bekreftet.  Alle virket å falle inn i de samme stive, generiske gestene og positurene, med anstrengte stemmer som fullstendig bommet på enhver sjanse til å overraske publikum.  Forestillingen er produsert i samarbeid med Theatre Royal Bath og Jonathan Church Productions, og kanskje er den ment for de uinnvidde, eller for dem som foretrekker at skuespill skal være enkelt og lettfordøyelig uten at man trenger å anstrenge de små grå.  

Hvis du er i humør for lettbeint underholdning av denne typen, vil du sikkert kose deg sammen med resten av publikum som humret og lo av de poengene de kjente fra før.  Men her er det langt mellom de store latterkulpene, det er lite farsepreget vanvidd eller hysterisk energi å spore i denne versjonen.  Det er rett og slett 'echt' dannelse og overflatisk provinsteater.  Misforstå meg rett, det er ingenting galt med den sjangeren i seg selv, men er det nødvendigvis noe man vil betale West End-priser for?  

Geoffrey Streatfeild, Emma Naomi, Jennifer Saunders og Lisa Dillon. Foto: Nobby Clark

Det blir opp til deg å avgjøre.  I mellomtiden kan du jo undre deg over at Jennifer Saunders (Arcati) graver ned sitt komiske geni under en ubestemmelig, muligens skotsk aksent og kraftige 'Susan Boyle'-aktige øyenbryn.  Du kan sperre opp øynene når Lisa Dillon (forfatterfruen Ruth) klarer å fremkalle kveldens nesten eneste spontane latter: (LANG PAUSE...) 'He's driving her into Folkestone'.  Geoffrey Streatfield (forfatteren som involverer seg med spiritister) fremstår som en merkelig blanding av Michael Denison og en skjærende ubehagelig tenor.  Du vil kanskje la deg forundre over den noe malplasserte 'street-creden' til Emma Naomi (spøkelseskona Elvira).  Du vil nok også føle med Lucy Robinson og Simon Coates i rollene som naboene Bradman – han som den tamme lokale legen.  Og til slutt har vi Rose Wardlaw som tjenestepiken Rose, som serverer (og søler) drinker som en pappfigur.  

Skuespillerne i Blithe Spirit. Foto: Nobby Clark

Hvis du ønsker å tilbringe to-tre timer i dette selskapet, skal ingen stoppe deg.  Jeg vil likevel mane til forsiktighet.  Produksjonen er full av gode intensjoner, men i stedet for å bane vei til den komiske himmelen, fører den oss – uten helt å nå frem – ned i et nokså dorskt og trettende helvete.