ANMELDELSE: Blithe Spirit, Harold Pinter Theatre London

Vår helt egen theatreCat Libby Purves pleier sin forkjærlighet for Coward med et blikk på Jennifer Saunders i Blithe Spirit, som nå spilles på Harold Pinter Theatre.

Ensemblet i Blithe Spirit. Foto: Nobby Clark Blithe Spirit

Harold Pinter Theatre

4 stjerner

BESTILL BILLETTER EN ARCATI MED EKSTRA SJEL

Jeg tok med en student-nevø på dette mesterverket av Coward en gang, og det største for meg var at han ikke visste at det fantes et spø-------. Før det plutselig var der. For den yngre generasjonen, som har tanter som er kloke nok til å kjøpe billetter til dem, skal jeg derfor gammeldags nok avstå fra spoilere, selv om markedsføringen røper en del.

Jennifer Saunders (Mdm Arcati) og Lisa Dillon (Ruth). Foto: Nobby Clark

Uansett var gleden av en helt annen og uventet karakter for meg denne gangen. Det dreier seg om castingen av TV-stjernen Jennifer Saunders som den vimsete landsby-psykien Madame Arcati. Jeg innrømmer at jeg ikke hadde de største forventningene: Det har vært generasjoner av Arcati-tolkninger siden 1941, ettersom fremtredende modne komikere helt siden Margaret Rutherford har stått i kø for rollen. De lengter etter å drapere seg i vanvittige skjerf og perler, tråkke opp bakkene på en trofast sykkel til den sofistikerte Charles Condomines middagsseanse («ned med hodet og opp med hjertet, så er du over toppen på et blunk!»), for så å holde de mest fantastiske foredrag om etterlivet før en dramatisk transe inntreffer. Jeg har sett rundt seks stykker gjennom årene og forventet ikke å nyte Saunders; jeg elsket «Absolutely Fabulous», men fryktet overdreven publikumsfrieri og for mye gjenkjennelighet.

Madeleine Mantock som Elvira. Foto: Nobby Clark

Jeg tok feil. I Richard Eyres kvikke regi skiller hun seg ut, selv ved siden av Geoffrey Streatfeilds mesterlige Coward-aktige Charles, Lisa Dillons kontante (og tidvis, senere, rørende) Ruth, og Madeleine Mantock som en vidunderlig smidig, dansende, buktende og kjølig røykende sexbombe av en Elvira. Saunders’ Arcati er rufsete, men ikke en karikatur: hun er akademisk uflidd og oppriktig vitenskapelig snarere enn bare sprø. Med beina spredt, enten hun kommanderer selskapet inn i klønete borddans-formasjoner, tørker krystallkulen sin mot sitt fyldige bryst eller danser rundt mens hun snakker i tunger, lever hun seg helt inn i og tror på rollen. Ingen Edina Monsoon dukker opp, ikke engang for et øyeblikk. Ingen skjerf heller, bare en paisleymønstret kappe og hatt som jeg nesten kunne tenkt meg selv.

Lisa Dillon (Ruth), Lucy Robinson (Mrs Bradman) og Geoffrey Streatfeild (Charles). Foto: Nobby Clark)

Så til selve gleden: Denne «usannsynlige farsen» som Coward rasket sammen på seks dager ved sjøen er ikke ny for de fleste av oss. Vi eldre kjenner altfor godt til dens tørre og lett vemodige observasjoner av lidenskapens komikk, minnenes farer og ekteskapelig irritasjons uunngåelighet. Vi nyter det storslåtte biblioteket med galleri – en slik scenografi publikum får lyst til å flytte rett inn i. Vi nyter den elegante munnhuggeriet, enten det er i «Private Lives»-stil mellom Charles og Elvira, eller de altfor gjenkjennelige feidene med Ruth. Her er det dempet belysning, nifse blåhvite effekter på platina, og ett totalt mørke. Og – la meg si dette uten et spor av en spoiler – regissør Eyre gir Rose Wardlaw fullt spillerom i sluttscenene som tjenestepiken. Full gass. Hurra. Ta med nevøer og nieser.

Spilles på Harold Pinter Theatre frem til 9. november.