ANMELDELSE: Blood Knot, Orange Tree Theatre ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Athol Fugards skuespill Blood Knot, som nå spilles på Orange Tree Theatre i Richmond.

Kalungi Ssebandeke og Nathan McMullen i Blood Knot. Foto: Richard Hubert Smith Blood Knot

Orange Tree Theatre

13. mars 2019

3 stjerner

Bestill billetter Dette er en av flere nyoppsetninger av Athol Fugard som skal markere at det er tjuefem år siden slutten på apartheid-regimet i Sør-Afrika. Blood Knot er i realiteten Fugards aller første stykke fra 1960, og var et slags landemerke da det representerte den første gangen svarte og hvite skuespillere sto på samme scene. Man kan tydelig se opprinnelsen til temaer og virkemidler som senere ble utviklet i Fugards forfatterskap, og som et historisk dokument er dette skuespillet utvilsomt viktig. Men som dramatikk er det klumpete og utdatert, med altfor mye retningsløs prat og en rasepolitikk som ville vært dristig og modig på 60-tallet, men som fremstår i overkant grovkornet i dag. Et tegn på hvor langt debatten har kommet på dette feltet, er krangelen som nylig fant sted i USA over castingen av en hvit skuespiller i en rolle som i dette stykket er skrevet som en person av blandet herkomst. Det som var banebrytende for Fugard selv, anses nå som uakseptabelt.

Kalungi Ssebandeke og Nathan McMullen i Blood Knot. Foto: Richard Hubert-Smith

Handlingen utspiller seg i en dyster slum utenfor Port Elizabeth, gjenskapt av scenograf Basia Binkowska med striper av bølgeblikk rundt arena-scenen i Orange Tree. To senger, en primus og et knippe enkle eiendeler avslører at dette er hjemmet til to brødre, Morrie og Zach, begge medlemmer av det tvetydig plasserte «Cape Coloured»-fellesskapet – de har samme mor, men to forskjellige fedre. Morrie kan passere som hvit, mens Zachs utseende er tydelig svart. Stykket henter sitt utgangspunkt og sitt endelige hvilepunkt i de uunngåelige dommene fra et apartheidsamfunn basert på raseopprinnelse, og den etsende effekten dette har på alle involverte, selv de som ikke er verst stilt i samfunnet.

Zach forsørger dem gjennom en utmattende og nedverdigende jobb som portør og vekter, mens Morrie holder huset i pinlig nøyaktig orden og prøver å spare av deres knappe midler slik at de kan forlate slummen og kjøpe land et annet sted. Zach søker i stedet flukt gjennom alkohol og kvinner, og de kommer frem til et kompromiss om å finne en brevvenn til Zach for å gi ham et romantisk utløp. Det er imidlertid Morrie, som den med utdanning, som skriver de romantiske brevene. Hendelsene spinner ut av kontroll når det blir klart at mottakeren ikke bare er interessert i å svare, men også er hvit, og dermed livsfarlig – for dem – utenfor rekkevidde. De bestemmer seg for at det er Morrie som skal møte henne, iført en stilig ny dress som de har svidd av sparepengene på.

Kalungi Ssebandeke i Blood Knot. Foto: Richard Hubert-Smith

Frem til dette punktet har handlingen, selv om den tidvis er litt treg, en fengslende realisme fylt med humor som spilles glimrende ut av de to talentfulle skuespillerne. De sør-afrikanske aksentene er troverdige, det er rikelig med bevegelse og flyt over scenen og et godt tempo. Man merker nærværet av det utmerkede arbeidet til regissør Matthew Xia, som har lang erfaring med å regissere denne dramatikeren. Du tror på karakterene som brødre. Nathan McMullen er helt overbevisende som den pedantiske og organiserte Morrie, desperat etter brorens godkjennelse og med all sin energi rettet mot drømmen om et annet liv. Kalungi Ssebandeke spiller Zach med en avslappet og litt lurvete eleganse, han nekter å la seg knuse av hverdagens slit og har en kjekkas-aktig holdning til mulige virkelighetsflukter. Det er også noen herlige detaljer fra det kreative teamet, fremfor alt i det fremragende lydbildet utarbeidet av Xana, som skaper et svært troverdig sett med lyder fra det sørafrikanske utelivet sammen med syntetiske lyder for å tilføre spenning og atmosfære.

Nathan McMullen i Blood Knot. Foto: Richard Hubert-Smith Men i den siste halvtimen endrer tonen seg markant, og vi blir tatt med på en reise som, uansett hvor sann den måtte ha vært for samtiden, ikke helt overbeviser som en dramatisk overgang. Gjennom et rollespill som startet som en del av barndommen deres, avdekkes brødrenes avsky for hverandre. Morrie kan ikke tilgi broren for å minne ham på hans blandede opprinnelse, og når han er kledd som en hvit mann, utviser han en hoverende raseoverlegenhet. Zach har like lite til overs for broren sin når fasaden fjernes. I dag er den snikende rollen raseideologi spiller i å sette sosiale lag opp mot hverandre og korrumpere de som selv er ofre for systemet, velkjent. Men dette lange, avsluttende rollespillet drar ut i det uendelige og virker i bunn og grunn lite autentisk, klistret på et naturalistisk drama som frem til da har utviklet seg i et rolig tempo. Det virker som om Fugard hadde brukt for mye tid på å lese Samuel Beckett før han skrev stykket, uten å ha fordøyd det helt. Energien og den emosjonelle intensiteten som skapes i de første scenene i andre akt, forsvinner til tross for de to skuespillernes heroiske tekniske innsats. Et mye bedre kontrollert og troverdig eksempel på hvordan rase forvred og ødela livene til vanlige mennesker, og gjorde alle til ofre, kan for tiden sees i A Lesson from Aloes på Finborough.

Til syvende og sist er dette bare et merkelig valg av stykke. I Fugards store katalog finnes det mange fine dramaer som roper etter en nyoppsetning, og som ville vært en like god eller mer passende markering av tjuefemårsjubileet for slutten på apartheid. Man kan ikke utsette noe på kvaliteten hos skuespillerne og produksjonen som viser dem frem, men man blir sittende og lure på hva de kunne ha utrettet med mer modent utformet materiale fra samme forfatter.

BESTILL BILLETTER TIL BLOOD KNOT