ANMELDELSE: Bluebeard's Castle, Green Opera, Arcola Theatre ✭✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Bartóks opera Ridder Blåskjeggs borg, presentert av Green Opera på Arcola Theatre i London.

Julian Debreuil og Anastasia Inniss. Foto: Nick Rutter. Ridder Blåskjeggs borg, Grimeborn-festivalen Arcola Theatre

31. august 2022

5 stjerner

Green Operas nettsted

Bartóks eneste opera fra 1910 er et glimrende valg for Grimeborn-festivalen. Den varer kun en time, men rommer et formidabelt spekter av stemninger, alt preget av en ulmende intensitet som bare forsterkes av den intime atmosfæren i Studio 1 på Arcola. Denne strålende oppsetningen fra Green Opera skuffet ikke; den traff hardt gjennom to sterke hovedroller og et knivskarpt orkesterbilde, stødig ledet av John Paul Jennings.

James Corrigan. Foto: Nick Rutter

Her er det lite handling å oppsummere – alt handler om atmosfære og underliggende mening. Blåskjegg tar med seg Judith tilbake til sin fryktinngytende mørke borg, som her er utformet som et kunstneratelier. Judith insisterer fryktløst på å slippe lyset inn til tross for hans advarsler. Hun åpner sju lukkede dører som hver avslører imponerende eller slående utsyn, men alle er besudlet med blod. Sangstilen er hovedsakelig deklamatorisk for begge solistene, mens det billedlige overlates til orkesteret. Her er partituret mesterlig omarbeidet for ti musikere – en palett som viser seg å være mer enn rik nok for dette begrensede rommet.

Det mest nyskapende ved Eleanor Burkes oppfinnsomme regi er måten scenen er fylt med gjenbruksmaterialer og drivved, i stor grad hentet fra engelske strender. Klaser av flasker bundet sammen med fiskeutstyr, fjær og tekstiler kombineres vakkert i flere installasjoner som får en sentral plass i handlingen. En falleferdig dør står naturligvis sentralt, sammen med remser av tang som fungerer som blomster, og en fantastisk, luftig lysekrone som senkes ned for å representere Blåskjeggs skattkammer. Den siste kappen som legges over Judiths skuldre idet hun føres inn i Blåskjeggs hukommelsespalass, virker ekstra gripende i sin frynsete og fragmenterte tilstand.

April Frederick og James Corrigan. Foto: Nick Rutter

Det trengs også grøss av frykt, og disse kommer både fra det man ser og hører. Et laken som rulles ut og skifter fra hvitt til spredende, rødmussete blodflekker fanger stemningen ved den sjette døren perfekt. Orkesteret, toppet av Judiths skrik, sto med verdighet imot den majestetiske klangen fra den femte døren, der hele Blåskjeggs rike åpenbarer seg under en truende himmel. For at dette verket skal få full kraft, må tilskuerens egen fantasi trigges av den sanselige uhyggen i en borg som gråter blod, og denne oppsetningen utløste definitivt den gnisten hos undertegnede.

Det er alternerende lag, og på premieren hadde James Corrigan og April Frederick en ekte kjemi – både seksuell og fryktpreget – som bidro til å opprettholde spenningen. Scenografien, som var mindre apokalyptisk enn vanlig, antydet at Corrigan var en ensom kunstner som samlet og absorberte muser – mer en solipsist enn en morder. Han formidlet godt både lengselen etter selskap og motviljen mot å gi slipp på en utnyttende fortid. Frederick fanget den rette balansen mellom dristighet og fryktløshet idet hun overga seg til trangen etter å vite mer og mer. Hun uttrykte også bevegende skuffelsen over å plutselig innse at hun nå sitter med mer kunnskap enn hun egentlig ønsket, eller kanskje trengte.

April Fredrick og James Corrigan. Foto: Nick Rutter

Gitt orkesterets stjerne-rolle i denne historien, må vi trekke frem musikerne spesielt. John Paul Jennings ledet ensemblet med teft og presisjon. I de pompøse øyeblikkene lot han de dyktige musikerne briljere fritt, men han nyanserte også lydbildet ekspert for å løfte frem stemmene der det var nødvendig. Med én musiker per stemme fikk alle muligheten til å skinne med sin individuelle karakter, særlig treblåserne, men kraften i fellesskapet var likevel til stede når det trengtes.

Denne produksjonen overbeviste meg fullstendig om verkets slagkraft i kammerformat – det forsterker dramaet ved å trekke publikum tettere på, uten at mye går tapt i det reduserte orkesterformatet. Selve operaen kan tolkes på flere plan – enten som abstrakt symbolisme påvirket av Richard Strauss' ekspresjonistiske verker, eller som en moralsk lignelse om hvor langt vi egentlig bør søke å trenge inn i psyken til dem som står oss nærmest. Vi forlot salen med mye å tenke på og minnet om en kompromissløs, teknisk imponerende og krevende forestilling – i ordets beste forstand. Få den med deg enten på Arcola, eller senere denne måneden i Asylum Chapel i Peckham. Og som en bonus: For hver solgte billett blir det plantet et tre.

Ridder Blåskjeggs borg fortsetter på Arcola Theatre London frem til 3. september, deretter i ASYLUM London fra 13. til 18. september 2022. Meld deg på vårt nyhetsbrev Andre anmeldelser fra Grimeborn 2022

Les også: Anmeldelse av Tryllefløyten på Arcola Theatre

Les også: Anmeldelse av The Boatswain's Mate på Arcola Theatre