ANMELDELSE: Bounder And Cad, The Pheasantry ✭✭✭✭

Bounder and Cad

The Pheasantry

3. september 2016

4 stjerner

Omtalt som den «småfrekke kabaretduoen Downing Street prøvde å sensurere, helt til jazzrytmer fikk statsministeren til å danse i sokkelesten», er Bounder and Cad to briter i slutten av tjueårene som i samme stil som Fascinating Aida og Kit and The Widow, setter sitt preg på Londons kabaretscene med humor som fikk publikum på The Pheasantry til å storveise på en regnfull lørdagskveld i London.

I sitt nye show, kalt Warning: - Implicit Content, fremførte Adam Drew (Bounder) og Guy Hayward (Cad) to sett på førti minutter hver, akkompagnert av de fingerferdige krumspringene til Ben Comeau.

Det er ingen tvil om at deres sylskarpe skråblikk på dagsaktuelle saker, politikk og den britiske folkesjelen ikke bare treffer spikeren på hodet, men hamrer den solid inn i det britiske etablissementet. De åpnet med en hyllest til playboyprinsen – Prins Harry, til fargesterke toner av «Prince Ali» fra Disneys Aladdin, hvor guttene virkelig viste sin treffsikre vittighet. Avslutningsnummeret «Greece Frightenin’!», som tok for seg Merkel og Tsipras i forhandlinger om en gresk krisepakke, var en eneste lang latterkule. Bounders tolkning av Merkel fikk de fleste av oss til å gråte av latter.

Noe av materialet i løpet av kvelden er av det mer eklektiske slaget; en «cheesy» kjærlighetssang (bokstavelig talt), en sang om en amorøs hval, og en versjon av Debussys «Clair de lune» flettet sammen med «A Nightingale Sang in Berkeley Square», som jeg opplevde som noe spesiell, men likevel fortryllende å høre på.

Pianist Comeau holder tempoet oppe, og akkompagnementet gnistrer hele veien. I et lokale som The Pheasantry er det lett å overdøve selve akten, men Comeau legger seg behagelig ved siden av guttene og leverer perfekt tonefølge tvers igjennom.

Alt bunner i en erkeklassisk britisk sensibilitet – en humor som inviterer deg til å le med dem, ikke av dem – og et lunt samspill med glimt i øyet som gjør at man føler seg inkludert i alle interne spøker.

Jeg gleder meg til å se hva slags nytt materiale disse to skøyerne koker i hop i året som kommer, etter hvert som Brexit nærmer seg og de graver seg enda dypere ned i den britiske psyken.

Når det gjelder sangen som ble sensurert av statsministerens kontor, og som ga Bounder and Cad merkelappen som Storbritannias svar på Pussy Riot: den dagsaktuelle versjonen av Cameron/Clegg-partnerskapet var utrolig vittig, med elegante kontrapunkter som ga mersmak.

FINN UT MER OM BOUNDER AND CAD