ANMELDELSE: Bounder and Cad, The Pheasantry – januar 2017 ✭✭✭

Bounder and Cad The Pheasantry

18. januar 2017

3 stjerner

Det er alltid en glede å oppdage talenter, og denne duoen er herlig underholdende. Adam Drew, som har sin bakgrunn fra den legendariske Cambridge Footlights-gruppen, står for brorparten av de vittige tekstene (satt til kjente melodier), mens Guy Hayward støtter ham, akkompagnert av Ben Connor på piano – sistnevnte kraftig inspirert av Art Tatum (blant mange andre storheter). De har skrevet flere lune numre og dagsaktuelle sketsjer, og har allerede fanget publikums oppmerksomhet med spillejobber på bemerkelsesverdige steder som 10 Downing Street. Akkurat nå står de ved et spennende veiskille i karrieren, med utallige muligheter foran seg.

Målene for spydighetene under januarkonserten på The Pheasantry spente fra prins Harry til «The Oxbridge Blues» – fremført til tonene av salmeklassikere som «Jerusalem» og «I Vow To Thee My Country» (også kjent som «Jupiter»). På mange måter presenterer de «Den øverste prosenten i konsertform». Misjonen deres virker å være enten å underholde sine egne, eller å opplyse de uinnvidde massene. Som Drew forklarte da han utdypet navnet deres: «En bounder er en mann som ikke er en gentleman, men som oppfører seg som om han er det; en cad er en gentleman som oppfører seg som om han ikke er det.» Dette i seg selv er fornøyelig, men tåler kanskje ikke for mange gjentakelser.

Omtanken og fantasien som er lagt ned i tekstene tyder imidlertid på at de har høyere ambisjoner. Et av deres forbilder, Tom Lehrer, er hyllet for sin evne til å skape et selvstendig univers i hver sang – et univers som trosser motesvingninger og holder humøret ferskt. Det er tegn her på at B&C kan være på god vei til å følge i Lehrers fotspor. Enkelte numre skilte seg ut, spesielt to innslag i andre akt med fransk opphav: «We bound around» er et av Michel Legrands beste spor, hvor de har skrevet nye engelske tekster som fungerer glimrende. I tillegg leverte de en parodi på «Blomsterduetten» fra Delibes' «Lakmé» – her kalt «The Flour Duet». Selv om den lener seg tungt på referanser fra «The Great British Bake-Off», står den stødig nok til å heve seg på egne ben.

Når det gjelder scenekunst har guttene fortsatt en vei å gå før forestillingen føles helt «polert». Her fikk vi svarte pologensere og svarte bukser i første akt... og nøyaktig det samme antrekket i andre akt. Ingen gjesteartister ble invitert; de stolte på at pianisten deres kunne bryte opp med et improvisasjonsnummer for å gi dem et pust i bakken (dette trakk publikum lenger inn i varmen, men ingen ble utfordret til å forlate stolene sine). Siden begge er på scenen hele tiden, hadde det ikke vært vanskelig å variere regien litt mer.

I mellomtiden kan man kose seg med deres katalog av studentikose humorinnslag, krydret med herlig uforskammede vitser på bekostning av de mektige og selvhøytidelige. Det er helt greit; det finnes et marked for slikt. Jeg tror likevel at disse artistene er enda bedre enn som så, og fullt kapable til å skape noe som lever lenger enn det nåværende konseptet.

BOUNDER AND CAD OPTRER JEVNLSIG PÅ THE PHEASANTRY