ANMELDELSE: Brass, Hackney Empire ✭✭✭✭✭

Brass

Hackney Empire

26. august 2016

5 stjerner

NYMT, som fyller 40 år i år, er en virkelig bemerkelsesverdig organisasjon. Deres flaggskipoppsetning denne sommersesongen, huset i to storslåtte dager på Frank Matchams praktfulle Hackney Empire, var en helt unik begivenhet. Et galla-publikum møtte opp for å heie, le og gråte over denne episke historien om et janitsjarkorps fra Leeds under første verdenskrig – skutt ut som en Vickers-granat fra en harmløs fritidsklubb for fabrikkarbeidere og rett inn i skyttergravene i Flandern.

Benjamin Till har forsket på denne historien i bokstavelig talt flere tiår. Han har skrevet manus (med dramaturgi av Philippa Goslett og ytterligere tekster av Nathan Taylor og Sir Arnold Wesker), og deretter begitt seg ut på det herculeiske arbeidet med å transformere alt dette til et helhetlig musikalsk drama. Verket hadde premiere ved Leeds City Varieties Music Hall for to sesonger siden, og sikret NYMT og det daværende kreative teamet prisen for beste musikalproduksjon under UK Theatre Awards. Den produksjonen, regissert av Sara Kestleman med koreografi av Matt Flint og musikalsk ledelse av Benjamin Holder, er spilt inn og tilgjengelig via NYMT.

Mens jeg skriver dette, lytter jeg til det opptaket. Forestillingens partitur er av typen man ønsker – og trenger – å vende tilbake til igjen og igjen. Till og hans samarbeidspartnere er så store talenter at det ikke finnes en eneste linje, frase eller takt som ikke belønner gjentatt lytting. Ærlig talt er det en pustberøvende prestasjon. Mark Shenton har uttalt at stykket hører hjemme på National Theatre, og han har rett. Den subsidierte sektoren kunne satt opp en produksjon i denne skalaen; samtidig kunne verket like gjerne appellert til det kommersielle teateret med et mer strømlinjeformet ensemble. National Theatre leter naturligvis etter en etterfølger til «War Horse». Vel, dette er en interessant utvikling som absolutt er verdt å vurdere.

I likhet med Conor Mitchell, hvis «The Dark Tower» jeg anmeldte tidligere i uken, er Till i tillegg til å være en fremragende tekstforfatter og dramatiker, en komplett komponist som ikke overlater noe av musikken til andre. Er det bare en tilfeldighet at vi nesten rett etter hverandre gjenoppdager musikalske partiturer fra to komponister som skriver hver eneste note vi hører – alle arrangementer, både vokale og instrumentale? Den komposisjonsmessige listen virker å ligge svært høyt her, særlig når musikken er så utsøkt og vakkert utformet for å fortelle en spennende teaterhistorie. NYMT-ensemblet på Hackney Empire tar oss med på en reise vi sent vil glemme, iscenesatt av den visjonære regissøren Hannah Chissick i symbiose med koreograf Sam Spencer-Lane, i enkle, men fryktinngytende kulisser av Jason Denvir, briljant og ekspressivt lyssatt av David Plater. Lyddesignet til Tom Marshall er et mønsterbruk i hvordan man projiserer 50 stemmer og et 20-manns orkester i et hulerom som Empire – mer om dette om et øyeblikk.

Scenespråket er slående, usettende og stadig overraskende. Med ingenting annet enn tomme trekasser, stabler med ammunisjon og en giljotin-formet diagonal rampe som skjærer inn i bakscenen, utspilles handlingen i et nesten åpent rom. Likevel er kostymene, samlet av Anne-Marie Horton, nådeløst naturalistiske og retter all oppmerksomhet mot de menneskelige historiene som fortelles i en verden som ser ut til å tilby lite personlig komfort eller ly.

Fra den nesten brechtske åpningen, der ensemblet samles mens scenelysene klunker på og salonglyset gradvis dempes, befinner vi oss i en korpsøvelse. Alle samles for å presentere et åpningsnummer som er nytt for Hackney-oppsetningen: en gjennomgang av et tilsynelatende «tradisjonelt» konkurransestykke, av den typen Vaughan-Williams kunne ha skrevet. Rollefigurene er i arbeidsklær; de kunne like gjerne vært ansatte ved ammunisjonsfabrikken ROF Barnbow i Leeds. På genialt vis ser vi en blanding av orkestermusikere i kostyme som er brakt opp på scenen, skuespiller-musikere som spiller med dem, og enkelte skuespillere som mimer, støttet av subtil perkusjon under scenen. Effekten er perfekt harmonisk og typisk for den komplekse koordineringen som er en av de mange gledene ved denne forestillingen.

Vi må også huske – selv om det virker umulig – at dette unge ensemblet har satt sammen hele produksjonen på bare to uker i påskeferien, før de møttes igjen i sommer for å absorbere omfattende omskrivinger og deretter perfeksjonere forestillingen på, tja, åtte dager. Ja. Åtte dager. Det er 33 personer i ensemblet (hvorav bare 7 er veteraner fra 2014-oppsetningen) og 18 musikere, hvorav mange er på scenen og spiller mye. Med bare to dager i bygget før premieren, og med en djevelsk komplisert lydbalanse som måtte stemme, var det bare nok tid til å gjennomføre en generalprøve på første akt. Det vi så på selve forestillingen i andre akt, var aller første gang ensemblet hadde spilt den sammen i sin helhet. Nerver? Ikke et spor. Det er mange fremragende prestasjoner i denne utmerkede gruppen, og jeg har knapt plass til å nevne alle, men de inkluderer: Ruby Ablett; Laura Barnard; Anna Cookson; Lucy Crunckhorn; Madeleine Ellis; Oscar Garland; Crispin Glancy; Ben Hiam; Adam Johnson; Robyn MacIntyre; Matt Pettifor; Richard Upton; og Kitty Watson.

Tills vokabular er virtuost, og hans kontroll over orkestral og vokal farge er symfonisk i både ambisjon og mesterskap. Musikalnumrene spenner vidt mellom utallige inspirasjonskilder, noe som bidrar til å utvide lerretet og få dette til å føles som den «store» krigen det faktisk var. I det ene øyeblikket er vi i den muntere og bekymringsløse verdenen til Gilbert og Sullivan, eller kanskje Lionel Monkton, før vi hører amerikansk ragtime eller britiske soldater som synger sine lakoniske, men optimistiske sanger. Samtidig utforsker Till karakterenes indre følelsesliv i en form som minner om den moderne tradisjonen for episk operette – kanskje «Les Misérables»-verdenen, en annen stor fortelling om vanlige mennesker som kjemper mot umulige odds. Tittelsporet, en heroisk tenor-arie (sunget med uforglemmelig kraft av Ben Mabberley – som passende nok kommer fra Nord-England, som så mange i dette ensemblet), har en evne til å grave seg inn i lytterens dypeste emosjonelle sårbarhet, ikke ulikt melodiene til Nino Rota. Og hele tiden, aldri langt unna, hører vi den hjemsøkende harmonien av kornetter, trompeter, tromboner og tuba, lyst opp av glockenspiel og drevet frem av en skarp tromme.

Gjennom hele dette lange og detaljerte verket opprettholdes balanse og koordinering med kunstnerisk dyktighet på aller høyeste nivå. Musikalsk skyldes dette i stor grad det fantastiske forholdet mellom komponisten og hans musikalske leder, Alex Aitken – selv en NYMT-veteran og leder for akademisk musikk ved Stowe. Hans nitidige og grundige forberedelser av det enorme partituret, kombinert med et krav om alltid å være tro mot verkets kreative intensjon, gjør at han utøver en uanstrengt og urokkelig kontroll over forestillingen fra dirigentplassen.

Dette er enda en ting vi må takke NYMT for. Den kontinuerlige støtten til og utviklingen av nye talenter, side om side med de beste og mest erfarne profesjonelle i bransjen, er en av kompaniets største triumfer. Det store nettverket av finansiering, donasjoner, utrettelig støtte fra familier og venner, samt billettsalg (alt til svært konkurransedyktige priser), er en investering ikke bare i veksten til de unge menneskene som går gjennom kompaniet, men også i fremtiden for hele denne industrien.

Med slik suksess i ryggen står dette kompaniet absolutt ikke stille. I stedet baner de vei mot enda større bragder. Blant de fremtredende personlighetene i britisk musikalteater som strømmet til teateret for å se dette vidunderet, svirret praten om spennende planer fremover. Så hold øynene åpne og følg med når billettsalget for 2017-sesongen starter.

BESØK DERES NETTSIDE FOR Å FINNE UT MER OM NYMT-ARRANGEMENTER