ANMELDELSE: Calamity Jane, New Wimbledon Theatre ✭✭✭✭

Calamity Jane

New Wimbledon Theatre på norgesturné

21. mars 2015

4 stjerner

Basert på styrken i musikken til Calamity Jane, er det en stor skam at Sammy Fain ikke skrev flere fullskala musikaler for Broadway. Han skrev for mange revyer på "The Great White Way" og for film (i tillegg til Calamity Jane skrev han også den Oscar-belønnede Love Is A Many-Splendored Thing), men bare en håndfull musikaler, hvorav de fleste neppe vil bli satt opp igjen.

Men partituret hans til Doris Day/Howard Keel-filmversjonen av Calamity Jane er rikt, melodiøst og stappfullt av hiter: The Deadwood Stage (Whip Crack Away), The Black Hills of Dakota, Just Blew In From The Windy City, I Can Do Without You, It's Harry I'm Planning To Marry, A Woman's Touch, My Love Is Higher Than A Hawk, og selvfølgelig Oscar-vinneren Secret Love. Det er et muntert, livlig og overraskende romantisk partitur, både sentimentalt og særegent. Paul Francis Websters tekster er det perfekte, vittige følget.

I seg selv er musikken grunn nok til å se filmen, og sannsynligvis årsaken til at den har en evigvarende appell. Scenetilpasningen av filmen har aldri blitt vist på Broadway eller i West End, noe som virker litt merkelig i vår tidsalder preget av musikaler basert på berømte filmer. Det var en oppsetning av Calamity Jane ved Leicester Haymarket i 1994 med Louise Gold i hovedrollen, men det ser ut til å ha vært den eneste profesjonelle runden i Storbritannia før nå.

Nå på turné i Storbritannia er Charles K. Freemans adaptasjon av Calamity Jane-filmen, en produksjon som startet sitt liv ved det idérike Watermill Theatre under regi av Nikolai Foster. Dette er nok en av deres "musiker-som-skuespiller"-produksjoner, der det tradisjonelle orkesteret er erstattet av skuespillere på scenen som spiller ulike instrumenter.

Calamity Jane virker kanskje som det minst sannsynlige valget for en slik behandling, men det må erkjennes at Catherine Jayes' strålende orkestrering får det hele til å fungere fantastisk. Ja, det brukes noe forhåndsinnspilt musikk, men den litt hule effekten av dette blir mer enn oppveid av mangfoldet av ekte lyder fra det dyktige ensemblet på en rekke instrumenter.

Mer enn det, hele produksjonen bærer preg av en "man-tager-hva-man-haver"-filosofi, der det orkestrale følget bare er nok et av de smarte scenografiske grepene som skaper mye ut av lite. Matthew Wright har skapt en scenografi som både er nøysom og virkningsfull; den er genial og tvers igjennom teatralsk. En falsk prosceniumsbue står mot det som virker som et prøvelokale foran en liten, men effektiv scene. Dermed får vi en tydelig følelse av teater i teateret. Dette enkle grepet løser mye av utfordringen med å flytte filmen over til scenen.

Der filmen kunne boltre seg i ekte kulisser, fra en drosje som raser av gårde til idyllisk natur, lar Wrights forandelige sett publikum forestille seg alle disse stedene innenfor rammene av den falske scenekanten. Dette betyr mindre penger, mer fantasi; mindre styr, mer innlevelse. Det er en fantastisk scenografi på alle måter.

Wrights kostymer er like smarte og presenterer det mangfoldet av typer man forventer i forestillingen om det ville vesten. Sannheten er at det kanskje hadde vært bedre om noen av kostymene reflekterte skuespillernes fysiske proporsjoner snarere enn filmens originale antrekk, men det er ingen avgjørende svakhet. Ingen ser dårlige ut i Wrights kostymer, og mange i ensemblet ser helt fabelaktige ut.

Gitt at de alle, bortsett fra Calamity Jane selv, må spille et instrument, er ensemblet eksepsjonelt begavet og bringer liv, energi og stil til alle deler av produksjonen. Nick Winstons fyrrige og sprudlende koreografi er essensiell og sjarmerende, og fanger både isolasjonen i Deadwood og den sterke fellesskapsfølelsen blant innbyggerne og det nærliggende fortet.

Tom Lister er tørrvittig, lakonisk og utrolig avslappet som Wild Bill Hickok. Det er en prestasjon preget av ren spilleglede. Han synger meget godt gjennom hele stykket, men hans versjon av My Love Is Higher Than A Hawk er et ekte høydepunkt som starter andre akt på vakkert vis. Kjemien hans med Alex Hammonds Danny og Jodie Prengers Calamity er fint balansert og sørger for at både humoren og romanse kommer til sin rett. Scenen der han er kledd ut som dronning Victoria er hysterisk morsom og understreker hans maskuline selvsikkerhet.

Hammond er helt perfekt som Danny: den kjekke offiseren som vet han ser bra ut og forventer at damene er enige. Hammond spiller Danny som både kjekk og sleip, et perfekt motstykke til Wild Bill og det ideelle målet for Calamitys beundring. Bobby Delaney er like perfekt som Frances Fryer, og han tilfører rollen en herlig følelse av skøyerstreker, moro og opprørskhet. Han er utrolig musikalsk, noe som skinner gjennom i alt han gjør på en bemerkelsesverdig og tilfredsstillende måte. Han har en vakker, ren stemme, og hvert øyeblikk han er på scenen er en glede. Delaney tar også et tungt ansvar ved pianoet og klarer seg utmerket der også.

Phoebe Street er en ubetinget fryd som Katie Brown, jenta som drømmer om å bli stjerne. Overgangen fra skremt nybegynner til erfaren Deadwood-diva er dyktig utført. Innsatsen hennes i A Woman's Touch er helt nydelig. Hun har en vidunderlig stemme og utstråler ekte stjernerelasjoner.

Det leveres utmerket arbeid over hele linja fra Paul Kissaun (Rattlesnake), Matthew James Hinchcliffe (Buck), Martin McCarthy (Joe), Jamie Noar (Hank) og Justin Wilman (Hank). Alle bidrar med farge, tekstur og interessant karakterarbeid.

Det går imidlertid ikke knirkefritt hele veien. Anthony Dunn blir for endimensjonal som Henry, og det virker som en regimessig beslutning at han skal angripe alt i et rasende tempo. Resultatet er en flat og uinteressant karakterisering. Det er merkelig sett i lys av det andre arbeidet på scenen. Christina Tedders slipper unna med sin Adelaid Adams, men bare akkurat. Introduksjonen av hennes karakter er merkelig dårlig vurdert gitt hennes utseende og evner; hennes kvinnelige sjarm burde vært hyllet, men det er ikke slik det fremstår. Hun har en fin stemme, men for at poenget med hennes erstatter skal fungere, burde den egentlig vært langt sterkere enn Streets.

I tittelrollen gir Prenger alt, selv om hun er en noe uventet casting. Calamity er en rolle for en kvinne som kan overbevise som en ung gutt; en ekte poppejente som kan bli forvandlet til en prinsesse. Prenger er en vakker kvinne som er umiskjennelig feminin. Dette gjør at mennenes spydigheter i Deadwood får en utilsiktet guffen undertone. (Hvis dette var tilsiktet, er det en misforstått tolkning).

Prenger har imidlertid en naturlig og bred komisk stil, og hun leverer poenger med stor selvsikkerhet, enten det er med et lurt blikk eller en perfekt levert replikk. Hun kaster seg ut i produksjonens form med entusiasme, og scener der hun rir ut av byen etter Katie eller hopper fra hest til vogn fungerer utmerket. Prenger får deg til å tro på det.

Hun er også rask på avtrekkeren, trygg med pistolen og ikke redd for å bruke den. Piskesnerten hennes er også formidabel. Vokalt er hun i god form. Diksjonen hennes kunne imidlertid vært tydeligere, spesielt i nummeret der hun presenterer byfolket: The Deadwood Stage. Arbeidet hennes i duettene med Bill og Katie var det mest fornøyelige, og disse to sangene var virkelige godbiter.

Hun synger Just Blew In From The Windy City med livlig besluttsomhet og leder ensemblet i et forrykende nummer som er produksjonens sanne høydepunkt. Secret Love blir ikke det vokale klimakset det kunne ha vært – de lange, briljante tonene som gjør sangen så flott får ikke helt den oppmerksomheten de fortjener – men det betyr ikke at Prenger ikke kommer fra det med æren i behold. Det gjør hun.

Dette er en teatralsk godbit: en god, gammeldags musikal utført på en moderne måte. Det er herlig å høre så gode sanger sunget så bra av et ensemble som i hovedsak akkompagnerer seg selv. Prengers publikumsvennlige tolkning av Calamity, sammen med førsteklasses støtte fra Lister, Delaney, Street og Hammond, sørger for en kveld som beveger seg i forrykende tempo og får deg til å lengte etter de svarte fjellene i Dakota. Uansett hvor ofte den melodien dukker opp igjen i løpet av forestillingen...

Klikk her for mer informasjon om Calamity Jane-turneen.