ANMELDELSE: Can-Can, Union Theatre ✭✭

Julian Eaves anmelder Can-Can som nå spilles på Union Theatre.

Foto: Scott Rylander Can-Can!   Union Theatre 2 stjerner Bestill billetter For alle dere som håper å se Cole Porters storslåtte musikal om det utsvevende livet i fin-de-siècle Paris, vil dette showet bli en skuffelse.  Det finnes ikke en eneste tone av hans fantastiske musikk her, eller en stavelse av hans vittige og elegante tekster.  I stedet får vi en liten undertittel som informerer oss om at dette er «The New Offenbach Musical».  Man dukker altså opp på teatret og forventer en slags «best of»-forestilling som gjenbruker musikken til den legendariske franske operettekomponisten (sikkert best kjent for nummeret med samme navn fra sitt mest populære show, «Orfeus i underverdenen»).  Men det er heller ikke det.  Nei; i stedet, når du får tak i et program, oppdager du endelig at dette faktisk er en pastisj-affære, som samler en rekke sanger fra et veldig bredt utvalg av operettekomponister, de fleste av dem amerikanske, østerrikske, britiske eller tsjekkiske: bare en fjerdedel av numrene er av Offenbach.  Og mangelen på fransk tilknytning stopper ikke der: manuset ligger milevis unna det miljøet, da det er hentet fra Pineros gamle traver, «Trelawny of the Wells», en historie som utforsker britisk sosialt snobberi på en måte som fransk operette overhodet ikke bryr seg om.  Bearbeideren, den utrettelige Phil Willmott, er imidlertid overbevist om at det er levedyktig, og løfter rett og slett handlingen og karakterene og transplanterer dem til den tredje franske republikk på 1890-tallet.  Vel, nei; han gjør ikke bare det.  I prosessen fjerner han også det meste av den muntre komedien fra det britiske stykket og erstatter det med en dyster, heller sorgtung atmosfære, noe som gjør det til en bitter lignelse om mislykkede ambisjoner og storbyfordommer, forsterket i betydelig grad av Phil Setrens stive regi og Matthew Swithinbanks ofte dystre og mørke lyssetting. Grace Manley og James Alexander Chew i Can-Can! Foto: Scott Rylander\\ Dette er veldig synd, for åpningen lover så mye.  Men da er det i hendene på en helt annen kreativ intelligens.  Arbeidet til koreografen, Adam Haigh, er den ene grunnen til at du bør gå og se denne oppsetningen – og jeg mener faktisk at du bør det, til tross for alle dens andre feil.  Hans musikalske iscenesettelser er en absolutt fryd, og åpningsnummeret er et godt eksempel.  Ved å gjøre dyktig bruk av Justin Williams og Johnny Rusts smidige scenedesign (en av deres beste til dags dato), kaster Haigh oss inn i en veritabel «orkan» av teateraktivitet som minner om de beste kamerakjøringene til Fellini på sitt mest lekne og bekymringsløse.  Det er fantastisk å se scenen summe av et relativt stort ensemble på 17 personer, som alle gjør nitid detaljerte ting og tilsynelatende er helt i sitt rette element.  Med et hovedsakelig ungt ensemble, de fleste i starten av karrieren, er dette akkurat det de trenger når de jobber med prosjekter av denne typen.  Fra starten av vinner de deg over, og du blir varm om hjertet av deres ungdommelige sjarm – godt hjulpet av tilstedeværelsen til de mer erfarne Richard Harfst, PK Taylor, Mark Garfield og Corinna Marlowe.  Om bare resten av produksjonen hadde holdt på denne stemningen. James Alexander Chew, Emily Barnett Salter, Kathy Peacock og Kasey Claybourn i Can-Can! Foto: Scott Rylander I stedet er det egentlig opp til dansenumrene å løfte humøret.  Og det gjør de virkelig: Haigh vet virkelig hvordan han skal disponere kreftene sine og skape utrolig frodige effekter; det ene øyeblikket får han oss til å tenke på Massines «Gaîté Parisienne», og det neste på Balanchines intrikate gruppebevegelser, eller til og med Gene Kellys «An American in Paris» – en svært vanskelig balansegang, som Haigh lykkes med her med en nesten malerisk kontroll.  Dette er koreografi av høyeste klasse, og finalen hans – som er verdt å vente på – er et fyrverkeri av energi og eksplosive effekter.  Ja, han har en vane med å gå fra 0 til 100 på et sekund: det er tider hvor man lengter etter et lavere tempo, en mer legato frase, eller bare en pause og stillhet – for eksempel kunne de prangende krumspringene i pas-de-deux-en for de elskende i andre akt vært mer engasjerende hvis den ble bygget opp litt mer forførende.  Uansett får ensemblet enhver anledning til å vise frem sitt bravurnummer – dusinvis på dusinvis av hopp for guttene (James Alexander-Chew tar pusten fra deg), konstante overraskelser generert av stadig skiftende angrepsvinkler, og noen virkelig glitrende effekter for jentene.  Det er pur glede. Damjan Mrackovich med Kathy Peacock i Can-Can!. Foto: Scott Rylander Ensemblet er definitivt valgt ut for sin evne til å rettferdiggjøre kravene koreografen stiller til dem.  Men dette er en operette, og de er også pålagt å synge, og musikken de blir bedt om å fremføre er ikke lett kost.  Melodiøs, ja, men den stiller store krav til stemmen.  Den enkle sannheten er at dette materialet trenger sterkere og mer utviklede stemmer.  Bare i kornumrene, hvor de kan kombinere stemmene, høres de ordentlig hjemme ut.  Ellers, i solonumrene, er det til tider urovekkende å oppdage hvor overbelastet de blir av den musikalske linjen, kravene til støtte, og utfordringene med korrekt intonasjon og tydelig diksjon.  Selv i dette lille lokalet sliter noen med å nå ut med stemmen over akkompagnementet fra et enkelt instrument (kapellmester Rosa Lennox, som ofte selv havner i vanskeligheter med det lille pianoet gjemt på siden av scenen: hun virker mer hjemme med klarinetten hun også spiller).  De musikalske arrangementene er ved Richard Baker, og han har gjort det han kan for å smelte sammen de ulike elementene i showets musikalske palett til et «partitur» (inkludert flere partier basert på avspilling av forhåndsinnspilt orkesterlyd), men det forblir bare en parade av «største hits»: uten særlig mye i form av resitativ, ensemble, scener og en overdreven bruk av enkle repetisjoner av refreng, skaper mangelen på variasjon i form uunngåelig en ensformig effekt som blir forutsigbar og gradvis tapper showet for energi. Foto: Scott Rylander Dette hjelper heller ikke ensemblet med å få det beste ut av anledningen.  Nylig, i Berlin, viste en banebrytende nytolkning av «Sommer i Tyrol» nøyaktig hvor mulig det er å ta en stor klassisk operette og gjenskape den i en mer moderne underholdningsform, og – fremfor alt – slik at den passer til dagens stemmer og stiler.  Med et ensemble som dette ville det kanskje vært en mer fornuftig – og konstruktiv – tilnærming.  I stedet må Damjan Mrakovich som den romantiske helten, Christian Bontoux, tvinge stemmen sin til å gjøre ting den tydeligvis ikke er egnet for; mot ham leverer Kathy Peacocks Jane mye god teknikk, men hvor grusomt er det ikke å la henne debutere med Hanna Glawaris stigende, svevende melodi fra «Enkevalsen», et nummer skrevet for en definitivt mer fysisk moden kvinne.  Og så videre.  Emily Barnett-Salter gir oss en vilter prestasjon som den vulgære Yvette, men musikken tvinger henne til å presse stemmen på en måte som ikke kan være behagelig.  Taylors lurvete drag-nummer, Goulue, er en fryd – i en slags lavbudsjetts «La Cage aux Folles»-stil – men også her trenger musikken en ny gjennomgang.  Jeg kunne fortsatt, men poenget er vel illustrert. Ensemblet i Can-Can! Foto: Scott Rylander Man muntrer seg opp hver gang et dansenummer dukker opp, men ventetiden i mellom kan bli lang.  I mellomtiden må man høre på mye nokså stivbent dialog.  Noen i ensemblet gjør hva de kan for å gi karakterene sine mer tyngde, men manuset gjør dem ikke mange tjenester.  «Trelawny» fikk i sin tid lunken mottakelse, og når det har blitt satt opp siden, har produsentene vært nøye med å ha en virkelig stjernespekket rolleliste med skuespillere som har erfaring og ferdigheter til å takle de mange svakhetene.  I stedet for å fremheve dette hardtarbeidende ensemblet, er et manus som dette rett og slett ikke snilt mot dem.  Det er fantastisk å se en så stor gruppe danse de spektakulære hovednumrene, og om bare showet kunne tatt den styrken som utgangspunkt og bygget mer rundt dem.  Kostymene til Penn O'Gara er flotte, og kunne vært hentet rett ut fra et impresjonistisk kunstgalleri, men regissøren virker mindre komfortabel med denne blandingen av overklasse og bohemer: altfor ofte blir de stående rett opp og ned, famlende etter retning og uten å fylle rollene sine i det hele tatt.  Dansenumrene er ekspertmessig utført, men skuespillet står i kontrast til dette som grovt og uferdig.  Til syvende og sist handler teater om forholdet mellom de på scenen og de i salen; heldigvis ser det ut til at én i det kreative teamet har forstått det – hans prestasjon bidrar imidlertid bare til å belyse manglene i de andre avdelingene. Spilles til 9. mars 2019

BESTILL BILLETTER TIL CAN-CAN