ANMELDELSE: Carmen, Grimeborn-festivalen på Arcola Theatre ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Carmen, presentert under Grimeborn-festivalen på Arcola Theatre.

Felicity Buckland som Carmen

Grimeborn Festival

Arcola Theatre

9. august 2022

4 stjerner

Noe av det mest opplyftende med Grimeborn-festivalens tilnærming er viljen til å gi selv de mest kjente operaene en fullstendig overhaling. Disse store mesterverkene er robuste nok til å tåle det, og resultatet gjør at vante operagjengere kan se materialet i et nytt lys. Enda viktigere er det at det tilbyr en lett tilgjengelig inngangsport for fremtidens operapublikum.

Denne gangen er det Carmen sin tur. Her bytter vi ut Sevillas hete gater med et helt vanlig supermarked, der Carmen er en rastløs kassemedarbeider, Jose er sikkerhetsvakt, og Escamillo er en selvopptatt TikTok-influenser. Micaela er også plassert i sosiale medier-alderen som en av hans ivrige følgere. Handlingen og partituret er kokt ned til en time, og akkompagnementet består av trekkspill, fagott og fiolin – en kombinasjon som kanskje ser tynn ut på papiret, men som i praksis fungerte utmerket som erstatning for et fullt orkester. Teksten er nyskrevet på leken, moderne engelsk, selv om teksting på skjerm fortsatt hadde hjulpet enkelte steder. Enkle rekvisitter antyder de ulike lokasjonene på en minimalistisk måte.

Nick Morris og Claire Wild

Det som virkelig betyr noe her, er at de emosjonelle polene i handlingen er trofast overført fra originalen til denne oppdaterte versjonen. Regissør Joanna Turner utforsker til fulle feminismen, den toksiske maskuliniteten og den generelle psykologiske manipulasjonen som ligger tungt i Bizets original. Jonathan Cooke formidler Joses usikkerhet og sjalusi på en levende måte, mens Felicity Buckland er strålende som den uavhengige Carmen med blikk for de beste mulighetene. Nicholas Morris er mer forelsket i telefonen sin enn i noe eller noen andre – men det er helt i tråd med narsissismen hos originalens tyrefekter. Claire Wild er en langt tøffere Micaela enn vanlig, og det er et annet pluss ved produksjonen at den viktorianske tilgjorte beskjedenheten fra originalen er fjernet. Dette skaper en bedre balanse i samspillet mellom de fire sentrale rollene. Mitt eneste reelle forbehold, som kanskje går seg til etter hvert som forestillingen spilles inn, er at noe av sangen rett og slett ble for kraftig for det begrensede rommet i Studio 1 på Arcola. Her er ofte «mindre» faktisk «mer».

Claire Wild og Jonathan Cooke. Alle de kjente melodiene er med, og enkelte steder i mer effektive arrangementer for hele ensemblet eller mindre grupper. Jeg følte ikke at jeg savnet noen spesielle numre, bortsett fra det yrende sosiale livet rundt folkemengden hos Lillas Pastia. Teksten er ordrik, men tilpasningen av ord til toner fungerer for det meste sømløst uten å skape spesielle problemer for sangerne. De originale orkestrale mellomspillene er kløktig arrangert for å dekke sceneskifter, selv om jeg føler karakterene kunne fått litt mer å gjøre enn bare å vandre rundt. Den største styrken ved produksjonen som helhet er det trygge samspillet mellom alle utøverne. Leo Geyer på fagott ga noen tegn til sangere og musikere, men ellers var det ikke behov for en dirigent til å styre troppene. Baseless Fabric Theatre er sannelig en tettvevd gjeng! GRIMEBORN FESTIVAL NETTSIDE

Les også anmeldelsen av Black El Payoso The Clown under Grimeborn på Arcola Theatre